ALL SMERTE

Livet mitt har ikke vært en dans på roser. Jeg klager ikke, jeg har hatt det bedre enn de fleste. Men jeg har vært gjennom litt. Sett litt helvete - sånn up close. Jeg har vært vitne til brutale, vonde skilsmisser. Jeg har stått ansikt til ansikt med alkoholisme og gått hånd i hånd med psykiske sykdommer. Jeg har sett mennesker som er i kjelleren, og jeg har vært der et par ganger selv. Jeg har blitt forlatt i tårer, og forlatt andre i tårer. Jeg har tenkt tanker som har vært så brutale at jeg har trodd det skulle ta knekken på meg.

Det verste jeg noensinne har opplevd er likevel noe som skjedde meg sist sommer. Og det har forfulgt meg fysisk til den dag i dag.

Det er ikke ofte jeg går i dype temaer her på bloggen. Det kan være fordi jeg skjuler smerte med ironi for å forsvare meg selv, eller det kan være fordi jeg er elendig på struktur og blogger en gang i halvåret. Det er ikke lett å vite.

Uansett. Jeg fikk oppleve smerte. Smerte jeg ikke trodde var mulig.

Jeg kan prøve å sammenligne det med hva jeg følte da jeg var 15 år gammel og min aller første ordentlig kjæreste slo opp med meg. Han ville være mer med vennene sine som hang utenfor Rema 1000 og drakk Burn, og hadde da naturlig nok ikke tid til en kjæreste. Så han takket farvel og jeg lå i senga i hele 4 dager og trodde livet var over. Jeg var hellig overbevist om at jeg nå skulle tilbringe resten av livet på pikerommet hos mamma og spise sjokoladeis til jeg døde. (Jeg har hatt fem kjærester etter han. Så ensomheten ble feilspådd. Jeg vet ikke om det gjør meg tiltrekkende eller løs. Det får vi ta en annen dag).

Vi ble riktig nok sammen en ukes tid etterpå da han fikk husarrest av foreldrene sine og trengte noen til å holde han med selskap. Jeg trodde han elsket meg. Jeg var naiv. Noe jeg for så vidt fortsatt er.

Poenget var smerten. Den var forferdelig. Det var så vidt jeg kom meg gjennom det. Og det var litt sånn jeg følte det i fjor sommer.

Det startet på formiddagen. Under 24 timer til jeg skulle reise til Mallorca. For selvfølgelig; alt kjipt skjer rett før du skal på en ultraharry chartertur på et 4-stjerners familiehotell med samboeren din.

Jeg fikk plutselig en ubegripelig smerte. Så ufattelig at jeg glemte hvor vondt det gjorde de 4 dagene kjæresten min ikke svarte meg på Nettby eller msn. Jeg ringte sporenstreks fastlegen min. Han lo av meg og sa det fantes en krem på apoteket som ordnet alt. Ufaglærte dust. Jeg byttet fastlege på dagen.

Jeg sendte melding til samboeren min og sa det var kjipt vi ikke kjøpte avbestillingsforsikring, men jeg kom nå til å bli innlagt på sykehuset på ubestemt tid. Så ringte jeg legevakten. Forberedt på "VI RINGER EN AMBULANSE FOR DEG UMIDDELBART"-reaksjonen, men resepsjonisten på legevakten var like lite kompetent som fastlegen min og anbefalte den samme tåpelige "superkremen".

Jeg sendte et brev til helseministeren og fortalte om den latterlige responsen fra norsk helsepersonell. Har fortsatt til gode å få et svar, Bent Høie.

Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å karre meg bort til apoteket.

Og selvfølgelig var frøkna bak kassen en høylytt dame. Så da jeg stille og diskré la pakken på disken og stirret pinlig ned på bakken, forklarte hun meg så hele apoteket og Statoil på andre siden av gaten kunne høre henne:

- Med en gang du kjenner det svir smører du et tynt lag rett ved inngangen. Det er viktig å være ren både på fingrene og rett ved analinngangen. Hemoroider kan være fryktelig vondt, men denne kremen hjelper raskt og effektivt. Lykke til!

Jeg kan trygt si at jeg aldri kommer til å ferdes på Langhus senter så lenge jeg lever. Neste runde med AC3-krem bestilles fra nettet.

HASHTAG NO FILTER

__________________________________________________

Som samboer av en lite gjennomtenkt rørlegger med ADHD, er jeg ingen fremmed for impulsivitet. Jeg blir ikke lenger så fryktelig sjokkert. Alt fra spontane kjøreturer til Gøteborg til like spontane innkjøp av skipar til 15.000 - jeg har sett det meste. Men dette skal ikke handle om min kjærestes bitre vei mot deltakelse i Luksusfellen.

Det er nemlig ikke bare økonomien som tar støyten: hans impulsive natur har gjort en nummer på egoet mitt.

Siden jeg ble kjent med ham for nærmere to år siden har han alltid sagt det første han tenker på i en hver situasjon. Han har overhodet ikke filter på hva som kommer ut av munnen hans. Og som regel sier han bare det første som faller han inn. Og på de dummeste måter. For eksempel presterte han å kalle ekskjæresten sin for en av de "diggeste jeg noensinne har ligget med". Ikke at det i seg selv er en krise (eller jo, jeg prøver bare å framstilles som laid back), men han sa det mens vi lå...

Nei, vet dere hva? Jeg trenger et annet eksempel. Pappa kan komme til å lese dette.

Men jeg har et bedre et: i sommeren 2014 stod vi en ettermiddag ved strandkanten og spurtet vann på hverandre som alle nyforelskede par gjør. Det var idyllisk! Jeg var i himmelen! Helt til han med en seriøs mine målte kroppen min med øynene og sa:

- Du kunne hatt en skikkelig fin kropp egentlig, hvis du bare hadde trent litt.

Jeg ble selvfølgelig rasende og ropte så hele stranda hørte det at han var en kvinnenedtrykkende drittsekk og at det var min plikt å spise så mange muffins jeg bare ville uten at ekle mannegriser som han skulle ha noe å si på det! Så fant jeg den største steinen jeg kunne finne og kastet den i hodet på ham slik at han falt om å døde.

Okei, det var løgn.

Vi var jo som tidligere nevnt nyforelsket, og jeg var fortsatt i det stadiet hvor jeg ville at han skulle se på meg som "kul". Du vet, en sånn all around-jente som digget at han kalte alle venninnene sine for "baby", som alltid var klar for en runde sengehopping og som aldri hadde mensensmerter. Jeg hadde en fasade å opprettholde, så jeg svarte med å smile og kaste vann på han.

I ettertid har jeg skjønt at dette bare var et tilfelle av en dårlig gjennomtenkt kommentar fra den lite gjennomtenkte kjæresten min - men likevel skapte det stunder med alvorlig selvransakelse og selvtilliten min fikk en kolossal knekk.

Før dere syntes synd på meg og velger å stemple samboeren min som et monster, så kan jeg fortelle at til tross for at han definitivt er typen som kan utløse anoreksi hos Erna Solberg, så er han også en person som ca. 78 ganger daglig ser meg inn i øynene og sier hvor vakker jeg er og at han elsker meg så høyt at han gjerne vil ha tjue barn med meg. Det går altså begge veier.

Jeg prøver så godt jeg kan å returnere lidenskapen, men jeg har vokst opp i et mer eller mindre kynisk hjem hvor vi har mer tro på skilsmisser enn giftermål.

(Og nei, tante Marie og lillesøster Sara, jeg snakker ikke om klemmeklubben deres).

Forrige uke sendte jeg han en uoppfordret tekstmelding og sa han var fin på håret. Men han skrev fire meldinger tilbake med totalt 6 kyssetegn og 8 hjerter. Dette er en kamp jeg ikke kan vinne.

Men så har jeg aldri ved et uhell kalt han tjukk! Ikke at jeg noensinne var "tjukk" per definisjon. Men jeg kan avsløre så mye at det var en stund jeg hadde mer glede av rosinboller enn et treningssenter. Og det satte sine spor.

Takk Gud for at norsklæreren min ikke er her. Han mislikt hvordan jeg nå har "mistet den røde tråden". For hvor var jeg egentlig?

Jo, den impulsive kjeften til samboeren min!

Men det spiller ingen rolle egentlig. Da jeg begynte på dette innlegget for noen dager siden var det for å få ut litt sinne da vi var midt i en stor krangel om en relativt morbid kommentar han hadde plumpet ut med. Men nå har jeg allerede tilgitt han.

Han kjøpte blomster.

HELT MØRKT

__________________________________________________________________________________________

Allmennkunnskap, ren fornuft og undersøkelser fra steder som Oxford og Cambridge peker på en og samme sak: alkohol er overhodet ikke bra for deg. Men både kunnskapen, fornuften og studiene spiller en mindre og mindre rolle, desto mer du drikker. Alkohol svekker dømmekraften din. Man både gjør og sier ting man ellers ikke ville gjort og sagt. Man endrer adferd, holdning og væremåte. Dette er alt sammen fakta.

Det er også fakta at jeg om det hadde vært mulig å gå tilbake i tid - hadde jeg reist rett til den Matilde som kl 17:00 avgjorde at "et lite glass skader vel ikke så mye". Jeg hadde tatt fra henne bankkortet, helt ut vinglasset i en plante og mest sannsynlig gitt henne et skikkelig slag i trynet.

For nøyaktig 24 timer siden hadde jeg bestemt meg for at fredagskvelden ble hyllet med en vannglass. Kanskje noen isbiter og en sitronbåt. Det var da strengt tatt ikke nødvendig å drikke ved hver anledning noen skal feires, som i dette tilfelle var kusinen min.

Dette endte overhodet ikke som planlagt. Naturligvis.

Før klokken hadde rukket å bikke fem hadde jeg helt i meg et glass rosevin. Man må gjerne kalle meg svak, men jeg velger eller å legge skylden direkte på alle andre. Ansvarsfraskrivelse er tross alt en av mine sterkeste egenskaper.

Det hadde seg nemlig sånn at jeg før bursdagsfeiringen møtte en god venninne for å diskutere kjærlighetsproblemer. En samtale vi alle vet egner seg best med vin. Vi hadde ikke sittet på Egon i mer enn fem minutter før jeg la merke til at (nesten) hvert eneste menneske nøt en kald en i ettermiddagssolen.

Og da skjedde det.

- Et lite glass skader vel ikke så mye?

Jo, Matilde. Jo, det lille glasset skader så mye. Ihvertfall når du har en selvkontroll som er lik null.

Det lille glasset med lyserød væske skulle ødelegge mobildekselet mitt, gi meg fire blåmerker, lure en 40 år gammel mann til å gi meg 400 kroner og ikke sende meg i seng før nærmere fem.

Rosevinen ga mersmak. Hukommelsen min er ikke annet enn små glimt av en foss med vin, Samboca, øl og White Russian. Det eneste jeg husker er at jeg står ved en bar og bestiller og noen timer (?) senere ligger med hodet på fanget til bestevenninnen min i leiligheten hennes i Oslo mens hun stryker meg på håret og sier at "alt ordner seg". Hva som trengte å ordens har jeg ingen anelse om og Line hadde heller ingen ide om hvorfor jeg dukket uanmeldt opp på døra hennes kl 3 inatt. Hva jeg gjorde mellom bestillingen og hårstrykingen meg også en gåte. Jeg presterte på en merkelig måte å havne i min egen seng.

Jeg kan trygt si kjenningsfrasen "jeg skal aldri drikke igjen". For jeg skal virkelig aldri drikke igjen. Ihvertfall ikke før noen andre har bursdag.

1 ÅR

__________________________________________________________________________________________

Utenom et innlegg om min egen bursdag for et selvtillitsboost og et innlegg noen uker senere om en cyste for sympati, har Wordgasm vært en stille påminnelse om at mormor har rett: jeg klarer aldri å fullføre prosjektene jeg begynner på. Like så greit tar jeg et oppgjør med hennes destruktive kommentarer fra barndommen og restarter bloggkarrieren min med samme unødvendig innhold og latterlige struktur som sist.

Altså en oppsummering i nye og ne om hva de vinelskende venninnene mine foretar seg, om hvordan samboeren min lever et bekymringsfritt liv i skiløypene uten å legge merke til de enorme konfliktene bare en jente i et forhold legger merke til, og om livet mitt: som et fullstendig uinteressant individ på en planet som huser mennesker som Ghandi, Grace Kelly og kvinneguiden.no. Men mest av alt fortsetter det å være et utløp for fullstendig tåpelig tanker som faste lesere som halvparten jentegjengen, kjæresten min, hobbypsykologen Kristin og pappa gidder å ta seg tid til å lese.

Vel, et skikkelig comeback fortjener et skikkelig innlegg. Om den ville forelskelsesidyllen og eksponering av peniser som krummer til venstre. Jeg må desverre skuffe på alle mulige måter. Jeg er i et stabilt forhold og kan verken skryte på meg Tequilashots eller offentlig urinering. Ikke en gang litt skitten klining i en skitten bakgate. Jeg kunne selvfølgelig fortalt om den sinnsykt kjekke fyren jeg ble med hjem forrige fredag. Men historien hadde ikke gjort seg, da den kjekke fyren har vært kjæresten min i et år og jeg blir med han hjem hver eneste dag fordi vi er samboere.

Men apropos kjæresten min og apropos et år: dette innlegget blir dedikert til å hylle det faktum at på nøyaktig denne dagen for ett år siden valgte Rørleggeren og jeg å bli kjærester, og i 365 dager har han holdt ut med meg! Hurra for deg! Hurra for oss! Hurra for kjærligheten!

Så, Rørleggeren:

I et helt år har vi to vært kjærester! Og disse 365 dagene fortjener litt oppmerksomhet. Du er nemlig en helt super type.

Takk for at du alltid slenger klærne dine på gulvet så jeg får øvd på knebøy når jeg går rundt og rydder opp etter deg.

Takk for at du er en tålmodig målskive når jeg er premenstruell og trenger å kjefte på noen helt uten grunn.

Takk for at du ikke fulgte godt nok med når jeg skrev inn kontonummeret ditt på både Viaplay og Netflix så jeg får sett alle favorittseriene mine på din regning.

Takk for at du er deg!

Jeg håper vi får minst et par år til før jeg går lei av den ekstremt tørre humoren din eller du oppdager at jeg faktisk ikke eier et sympatisk ben i hele kroppen.

Du har kapret det mest sjalu og egoistiske kvinnemennesket i Oslo og omegn. Jeg unner deg noe bedre, men er glad du valgte meg. For utenom Audrey Hepburn-filmer, tørr hvitvin og håret mitt, så er det deg jeg elsker! Tommel opp, du er topp! Plis hold ut med meg i noen år til.

EN ÅPENBARING OG EN CYSTE

_______________________________________________________________________________________

Denne bloggen har vært relativt bloggløs siden november, med unntak av min egen gratulasjon til meg selv den 27. januar. Jeg har følt meg fortapt i flere måneder. Alt har gått på automatgir. Jeg leter etter den "genuine livsgleden" og ikke bare den falske jeg framkaller når jeg tvinger Rørleggeren til å oppsummere de tre peneste trekkene mine.

Det manglende fokuset mitt kan både ha noe eksamenspresset å gjøre. Eller den dedikerte holdningen min til Puls Fitness, som jeg meldte meg inn i for tre måneder. Jeg har mot alle odds prestert å dukke opp minst 3-4 ganger i uken og måtte ta konsekvensen av å miste mine høyt elskede valker. Det siste der var selvfølgelig en falsk uttalelse - som alle andre elsker jeg å leke overrasket og høyst forlegen når mamma sier at jeg har blitt så smal i ansiktet.

Men samma det. Idk.

Jeg er ikke fortapt lenger, det var vel poenget. Det har nemlig skjedd noe:

Etter jeg fylte 22 år for et par uker siden har jeg lagt merke til en markant forandring i hverdagen min. En forandring som ikke en gang 16-års dagen min eller 18-års dagen min kan måle seg med. Ikke en gang dagen jeg fikk mensen for første gang kan sammenlignes.

I de siste 14 dagene har alt begynt å "falle på plass". Jeg har fått en ny jobb, er for en gangs skyld a jour med studiene og kjæresten min har støvsuget gulvet. Jeg har drukket Baileys uten å få blåmerker, jeg har brukt penger på gjeld istedenfor klær og jeg har faktisk ikke kjeftet på kjæresten min fordi han ikke tørker støv.

Jeg har til og med fått meg bil! Ihvertfall tror jeg det. Jeg fikk en regning fra Oslo Kranbilservice som vil ha betalt for at de tauet vekk Volvoen min. En regning jeg med glede betaler om det betyr at jeg eier den.

Og det finnes bare en forklaring. Det hele må skyldes en ekstrem og vill hendelsen som skjedde kl. 03:15, da jeg hadde vært 22 år i 24 timer.

Bursdagen min var selvfølgelig en hit. Jeg drakk meg full på ettermiddagen med jentene på Fridays. Jeg drakk meg fullere på kvelden med familien hos mamma. Og jeg drakk meg enda fullere - om det så var mulig - med to venninner på byen senere.

Alt svært minneverdig. For den som minnes noe som helst etter 11 timers konstant inntak.

Uansett. Rundt stengetid skjedde det. Jeg gikk ut på gaten, følte en umiddelbar smerte og...

... Dramatisk pause...

... En cyste eksploderte i livmoren min.

Jeg vet ikke om "eksploderte" er det korrekte faglige begrepet på hva som foregikk sør for navelen, men det føltes litt som en blanding av en fødsel og den smerten jeg vil føle om Channing Tatum aldri skiller seg.

Jeg mener for øvrig ikke at cyste-snakk er så ille. Jeg har skrevet om syklusen min, ekskjæresten min og en katt jeg døpte i Captain Morgan. Vi er forbi "diskré" for lengst.

Hva angår "anstendig" og "passende" passerte jeg en grense der når jeg var 12 år og rømte hjemmefra. Jeg bodde i skogen med en pose pølsebrød i hele to timer. Det var traumatisk og jeg vil helst ikke snakke om det.

Men denne cysten, den er roten til alt godt. Den har forandret meg. Timer med ubegripelig smerte, blod og tårer har forandret meg. Jeg ser livet på en helt annen måte. En åpenbaring. Det kan ha noe med Gud å gjøre. Men det er ikke sikkert. Jeg vet ihvertfall at jeg skal gripe hver eneste cysteeksplosjonsfrie dag.

Det jeg tror er at alt vondt og vanskelig, alt tafatt og tøft, alt hardt og hatfult - lå inni denne cysten. Og nå har den eksplodert og er borte. Derfor burde livet mitt, i følge teorien min, være perfekt framover. Og Channing Tatum er snart separert og på vei til Oslo for å besvare en av frieribrevene mine personlig.

Jeg var så langt ned i kjelleren som jeg noensinne vil komme den natten. Jeg hadde vondt, jeg gråt og den eneste som støttet meg var den veldig berusa bestevenninnen min Line som konsentrerte seg om å ikke ramle av stolen mens hun kjeftet på helsepersonellet og lo. Rørleggeren dukket også opp til slutt, men han var bare irritabel fordi han lå og sov.

Jeg håper likevel at jeg på et eller annet tidspunkt i livet - helst mens jeg føler meg like fortapt som jeg har gjort de siste to månedene - at jeg får en cyste til som eksploderer.

Jeg tror alle trenger en cysteåpenbaring.

Hvis jeg tråkket noen på tærne med å kalle en natt på legevakten og litt blod for Livets Verste Hendelse, så beklager jeg det. Men dette er den eneste tragedien jeg egentlig har opplevd siden jeg ikke fikk lastet ned KUWTK-episoden med bryllupet til Kim Kardashian og Kanye West, så jeg eier ikke perspektiv.

HIPP HIPP HURRA

______________________________________________________________________________________________

I skrivende stund er det bursdagen min. Klokken har så vidt bikket 09:07 og jeg ligger i dobbeltsenga til mamma på Godlia og scroller meg gjennom Facebookgratulasjoner fra familie og venner og folk jeg har hatt der siden 9. klasse, men egentlig aldri snakket med. Jentegjengen er effektiv og har allerede lagt ut hvert sitt uflatterende bilde av meg med en tekst om hvor kul jeg er. Mamma vekket meg for to timer siden med en brødskive pyntet med bursdagslys, en kopp kaffe og en halvhjerta "Hurra for deg". Kjæresten min, Rørleggeren, er i Italia og har gått Marcialongarennet. Så han er fraværende fram til ikveld, men har sendt to snaps og tekstmelding.

Jeg er fornøyd.

Det er ingenting nytt å utforske når man fyller 22 år. Jeg kan ikke si, gjøre eller kjøpe noe mer enn jeg kunne si, gjøre eller kjøpe for 9 timer siden. Jeg kan ikke skåle meg inn på polet eller ta i bruk sengelappen for første gang.

Men det stopper meg ikke i å gi meg selv en high five for 22 kunnskapsrike, utagerende og tafatte år.

Jeg har jo faktisk mot alle odds kommet meg gjennom en slitsom pubertet, dramatiske kjærlighetssorger (hvorav en utelukkende handlet om Harry Potter-stjernen Daniel Radcliffe) og fått menstruasjon for første gang - som bortsett fra å kline med en 10.-klassing var det mest spennende som skjedde livet mitt i 2007.

Jeg har opplevd flere skilsmisser og bryllup, strøket i matematikk og fått karakter 6 i norsk og arrangert en dåp for en katt hvor vi brukte rester av en Captain Morgan-flaske som det hellige vann og ga hun navnet Yolo Tequila Grey.

Jeg her lært å spille "Blackbird" av The Beatles på gitar, bodd seks måneder i Stockholm og blitt storesøster 6 ganger for verdens flotteste små krapyler.

Jeg har møtt drømmemannen hele 7 ganger siden jeg fylte 13, jobbet svart på en brun pub i Gamlebyen og gått på stramme dietter samme ukene som jeg har trykket i meg 200 grams cheeseburgere.

Også har jeg knekt tre tenner, slått opp med alle ekskjærestene mine og klina med en jente. Alt under påvirkning av Tequila.

Jeg sitter igjen med nogenlunde gode gitarferdigheter, en ustabil vennegjeng og drømmemann nr. 8. Itilegg har jeg skyhøye regninger fra tannlegen, valker jeg kan leve med og et veldig ambivalent forhold til Harry Potter.

Jeg er fornøyd.

Rørleggeren sendte sin kjærlighetserklæring og gratulasjon fra Italia.

Og jentene og Sondre gjorde stas på meg over Facebook med gode ord og stygge bilder.

HIPP HIPP HURRA FOR DEG, MATILDE!

TUSEN TAKK, MATILDE!

HVOR ER SVEITS?

_______________________________________________________________________________________________

Det var en gang, for ikke lenge siden, på et sted langt, langt borte med navnet Langhus, at to samboere satte seg inn i en grå Saab og kjørte avsted. Spente og ivrige svingte de inn mot det kolossalt store varehuset IKEA. Paret fant fram et bankkort og investerte i både kommoder, kleshengere, et skrivebord og ikke minst nytt sengetøy til å sprite opp et allerede aktivt... Ja, dere skjønner tegninga. Men de kjøpte også en knagg til å henge jakker på i gangen. For som veldig mange andre kjærlighetshistorier begynner denne historien også med en knagg, og avslutter med et nesten-samlivsbrudd.

Poenget mitt er at dette er to måneder siden. Hele 60 dager. Kommodene og skrivepulten ble skrudd sammen samme kveld og sengetøyet er (iherdig) brukt. Men knaggen? Knaggen har ligget på gulvet. I to måneder. Hele 60 dager.

Jeg kunne skrudd opp den knaggen helt selv. Jeg vet sånn ca. hvordan en drill fungerer. Jeg lærer raskt. Det står det på CV-en min også. Gi meg en pekepinn og jeg kan snerke sammen Eiffeltårnet.

Men neida. Den hardbanka, gjennomsyra, ultraselvstendige feministen i meg fikk avslag av høyere makter: den ferdigutdannede rørleggerkjæresten. Fordi han er innenfor et yrke som tar i en drill litt oftere enn hva en eksamenstressa, vinelskende blogger gjør, visste han liksom litt mer enn meg.

Han mumlet enten betongvegger, bærebjelke eller Flisekompaniet, poenget hans var uansett at jeg bare kunne glemme å borre noe som helst.

- Jeg skal fikse det, baby, beroliget han meg med.

Og jeg ble beroliget. Like beroliget som alle naive kjærester som ikke lenger vil henge jakken sin på en spiker ville blitt.

De påfølgende 60 dagene endret derimot alt.

Det hele startet med en natt vi kunne høre bemerkningsverdige drypp. Jeg vet ikke hva slags ovn det er som varmer opp det rare, lille hjemmet vårt: men det lakk vann og før jeg visste ord av det hoppet Rørleggeren opp fra senga, bannet høyt og sa "råteskader". Jeg vet ikke hva det er og jeg er ikke nysgjerrig nok til å google det heller, men han konkluderte med at vi måtte legge nytt gulv.

Få dager senere lå vi i sengen. Som nyforelskede samboere ofte gjør. Idyllen var på sitt verste, og BAM. Veggen raste. Bokstavelig talt. Veggen vår har ramlet ned. Det finnes sikkert noen fagbegrep for å illustrere det bedre, men som tidligere forklart er ikke det mitt spesialområde. Men forestill dere at veggen raser sammen. For den gjorde det.

Nå har det gått 60 dager siden knaggen ble kjøpt og omlag 30 dager siden gulv-og-veggkrisen oppstod. Og kjæresten min, den særdeles dyktige Rørleggeren, har ikke gjort noe som helst.

Det nesten samlivsbruddet jeg nevnte i tidligere avsnitt, lurer du på? Jo, på mandag for fem dager siden fikk jeg nok. Da tok jeg opp diskusjonen så det sang. Hele Langhus og omegn ble mandag kl 20:30 en del av hva jeg liker å kalle 3. verdenskrig.

(Jeg har angst for å såre noen med å være politisk ukorrekt, så ingen må ta seg nær av verdenskrig-vitsen).

Men jo, det ble en opphetet diskusjon. For Rørleggeren mener nemlig at han ikke har tid til å bidra i hjemmet, og råteskader, veggskader og en knagg på betong tar ALT for lang tid. Rørleggeren har ikke tid fordi han er en treningsnarkoman. Han skal bli best. Han skal vinne både Vasaloppet og Birken. Og for all del - han er dyktig som pokker og jeg har troen på han og støtter han. Men dette med å ikke ha tid til å bidra litt i hjemmet... DEN...

For diskusjonen snudde seg til rydding og vasking. Og da kom han med gullkorn nummer en:

- Det er jo ikke rotete eller møkkete her da.

Selvfølgelig er det ikke det. Fordi JEG vasker og rydder stadig vekk.

Deretter kom gullkorn nummer to:

- Du har jo masse tid hjemme til å holde det fint da.

Jeg har tre eksamener de neste tre ukene. Jeg har ikke tid til å rydde eller vaske opp etter både han og meg hver dag. (Noe jeg må, fordi han kontinuerlig kaster klær på gulvet eller trasker inn med møkkete vernesko). Men jeg tar meg tid til det likevel. For noen må.

Det finnes ingen parterapeut, samboerrådgiver eller Sveits (enda en andre verdenskrig-referanse, ikke vær hårsåre) som vi gjemmer under senga og som kan megle oss ut av slike uenigheter.

Så jeg satte ned foten. Jeg inngikk en avtale med Forbanna-Og-Sykt-Sta-Matilde.

Fra den mandagen, for fem dager siden, har jeg nektet å støvsuge, skifte sengetøy, vaske eller re opp før den 60 dager gamle knaggen fra IKEA henger på betongveggen i gangen.

Nå har det gått 180 timer. Det er dritt på gulvet, støv på kommodene og flekker på lakenet. Men jeg holder ut. Jeg, en sta, hormonell, langsint kvinne, skal vinne denne kampen.

Ikke bare for samboerskapet mitt. Men for deres også! For alle dere der ute som tømmer oppvaskmaskinen mer en partneren deres! For alle dere som støvsuger daglig! For alle dere som deler seng med håndtverkere! Jeg skal, om jeg så må sove i skittent sengetøy, ikke bruke tid på å gjøre hjemmet vårt rent før Rørleggeren har hengt opp knaggen.

Jeg ber på også mine knær om det finnes noen der ute som kan fortelle meg at denne krigen er rasjonell. For jeg mistenker at jeg ikke er helt vel bevart.

Men det også er et innlegg for seg selv.

ALT KOMPLISERT

_________________________________________________________________________________________

Menn. Aaarrggghhh. "Ikke noe problem"-menn, "fem minutter"-menn, "det går bra"-menn. Eller kategorien som jeg velger å kalle Alt Ordner Seg Mannen.

En Alt Ordner Seg Mannen er det mest irriterende vesenet Gud har skap. Verre enn måker og skorpioner. Han tror man kan dusje, rette håret og legge på to lag maskara på under ti minutter. Han tror alle krangler kan løses med et kyss. Han tror at så lenge han smiler og sier kjenningsfrasen "alt ordner seg" så ordner bokstavelig talt ALT seg.

Han er Den Kompliserte Kvinnens verste mareritt.

Han er MITT verste mareritt. Og han er samboeren min.

Hverdagen vår går litt som det her:

Jeg: "Faen, mobilen min funker ikke!"

Han: "Joda, baby."

Jeg: "Det er så rotete her at det er ekkelt!"

Han: "Neida, baby."

Jeg: "Eksamen går til helvete! Jeg får ikke med meg noen ting!"

Han: "Det går bra, baby."

Jeg: "Faen, jeg kommer til å være gjeldsslave resten av livet!"

Han: "Alt ordner seg, baby."

De fleste ville kanskje funnet en slags beroligenhet i denne komfortable trøsten. Men ikke jeg. Jeg trives best med mennesker som er enige med meg i at alt går til helvete, selv om det som regel ikke gjør det. Selv om det som regel alltid ordner seg.

Jeg er Den Kompliserte Kvinnen og jeg trenger medhold i hysteriske anfall med et pessimistisk syn på alt! Og jeg er (tydeligvis) ikke veldig redd for å innrømme det!

Jeg vedder alle småsøsknene mine (bortsett fra Sara, en fremtidig prisvinner og anerkjent vitenskapskvinne) på at alle mine jevnaldrene medkvinner, og sikkert generasjonene over også, har hatt dager hvor hvert eneste sekund og hvert eneste aspekt av tilværelsen føles ut som et sant helvete.

Håret ser fettete ut, man kan plutselig skimte valker (!?) gjennom favorittgenseren og alle kaffekoppene man presser i seg i håp om å få litt energi resulterer bare i en oppblåst mage og endeløse turer på toalettet. Jentegjengen er noen masete megger, mamma er en urettferdig ku og, på toppen av denne atombombe-dagen, er samboeren din en Alt Ordner Seg Mann.

Og når dagen nærmer seg slutt, og du bare MÅ få ut litt frustrasjon og velger å gjøre dette med å skjelle han ut fordi han nok en gang gikk inn med sko på gulvet du AKKURAT har støvsugd: da sitter han på sengekanten, med et søtt smil, hodet på skakke og sier lattermildt:

- Men, baby, alt ORDNER seg.

Jeg er ikke av typen som liker motorsager eller vet hvordan man bruker de, men det er i sånne øyeblikk jeg gjerne skulle visst hvor han oppbevarte verktøyet sitt.

Heldigvis for samboerskapet går det noen ganger opp i opp. Hvor jeg er Alt Ordner Seg Kvinnen og han er Den Kompliserte Mannen. Men dette skjer bare ved sykdom. Eller hva HAN kaller sykdom. Jeg tror jeg har hørt (av han) at han må amputere 3-4 forskjellige steder på kroppen, at han sikkert må sykemelde seg "ut året", og i 14 dager, hvor han pustet litt dårlig, påstod han at han mest sannsynlig hadde 1 måned igjen å leve.

Han er den verste hypokonderen jeg har møtt. Og da er det veldig deilig å kunne sette seg på sengekanten, med et søtt smil, hodet på skakke og si lattermildt:

- Men, baby, alt ORDNER seg.

HURRA FOR RØR

________________________________________________________________________________________

I oktober 2013 møtte jeg Rørleggeren for aller første gang. Påstår han. Jeg hadde drukket Black Tower i fem timer og var på vei til en DJ Broiler-konsert med han som pirattaxi. Samme scenario gjentok seg en knapp måned senere. Da hadde jeg drukket alt annet enn Black Tower i nærmere seks timer, og skulle til byen. Forskjellen denne gangen var at jeg var fullere enn lommeboka til Røkke og, ifølge han, satt jeg å klådde han på toppen av hodet. Dette kan stemme, da han har veldig mykt hår.

Uansett. Til tross for å ha sett meg fra min minst sjarmerende side to ganger la han meg til på Facebook. Og jeg trodde egentlig han var litt ustabil da han spurte meg nesten ti ganger på tre måneder om jeg ville se film med han. (Les: "å se film" er den moderne mannens metode for å lure jevnaldrene jenter til sengs i hverdagene, uten å måtte bruke en formue på alkohol ute. Dette er vitenskapelig bevist og fungerer cirka 6 av 10 ganger.)

En gang i februar i år inviterte jeg han hjem. Ikke for å se på film, siden jeg da verken hadde TV, PC eller internett. Jeg syntes han var fullstendig merkelig. Han smilte liksom konstant. Og pratet masse. Det var som om munnen og leppene hans var rusa på extacy. Så av redsel for å ligge med han lå jeg under dyna med joggebukse, hettegenser og bamsen min, Klapp. Men han la faktisk hånden sin på den ene rompeballen min. Og litt på skulderen. Det hele var egentlig ganske rart.

En hel måned senere dro jeg hjem til han. Og på en eller annen måte presterte han å være veldig sjarmerende. Så jeg ble liksom bare værende der. Hver eneste dag og natt. Jeg hadde i utgangspunktet ingen planer om å ende opp i et forhold med han. Han driver tross alt med aktiv trening og snakker om at jeg må bli med han på skitur. Dessuten er han veldig udramatisk, ser alltid livet fra den lyseste siden og liker ikke å se på TV. Altså er vi de to minst passende menneskene i verden.

Men vi får det til å fungere. Han lar meg se Keeping up with the Kardashian og jeg slipper å gå på rulleski. Et bedre forhold finnes ikke.

Poenget er at han har bursdag idag. Super-kjæresten min er 23 år!

GRATULERER MED DAGEN, RØRLEGGEREN!

Og fra spøk til alvor er jeg takknemlig herifra til evigheten for å være dama di. Idag har jeg fyllt alle mine plattformer på nettet til å hylle deg, så bloggen var det eneste som gjenstod. Og i anledning sentimental hylling har jeg ramset opp de ti beste egenskapene dine:

1. Du sier unnskyld når du går inn med sko

2. Du er kjekk

3. Du er superkjekk faktisk

4. Du er den kjekkeste i hele verden

5. Kroppen din

6. Du er tidenes humørspreder

7. Du er den snilleste personen jeg vet om

8. Du steker veldig god kylling

9. Du er rørlegger, så jeg kan spøke så mye om sluk, rør og plumbo jeg bare orker

10. Har jeg gjort noe galt, sier du unnskyld. Det er litt feil, bare så du vet det

Jeg håper dette, det jeg skrev på Facebook samt bildet jeg la ut av deg på Instagram gjør opp for at jeg glemte å kjøpe bursdagsgave. Hvis det hjelper, så skal du få hele hjertet mitt. Selv om det er veldig ekkelt og klissete å si. Så jeg tar det tilbake. Du kan få sørsiden av kroppen. Det burde holde.

Uansett. HIPP HIPP HURRA FOR DEG! Jeg er stolt av deg. Du er et utrolig menneske med så mye god energi og fine sider. Hva jeg gjør den dagen du finner ut at du fortjener bedre enn meg, vet jeg ikke. Hvis du lover å aldri gå fra meg skal jeg begynne å stå på ski innen 2016, jeg lover. Du er den mest fantastiske Rørleggeren i hele universet og jeg er veldig glad i deg.

Alle som kommenterer en bursdagshilsen får tjue spenn.

NARKOSER OG SØTE-JENNY

_______________________________________________________________________________________________

Noen ganger møter jeg personer jeg ikke kjenner som har lest bloggen min. Noen av dem sier at jeg er teit og det er helt OK. For jeg er litt teit. Men noen av dem sier også at jeg er flink! Jeg liker ofte å tro at de som sier sistnevnte er mennesker med hjerter produsert av regnbuer, enhjørninger og blomster.

På nach sist lørdag møtte jeg en sånn. Hun var svensk, blond og het Jenny. Hun var så søt at jeg bare kaller henne Søte-Jenny. Søte-Jenny likte bloggen min, syntes jeg skrev kjempe bra og hadde lest den en del. Hun tenkte sikkert i sitt stille sinn at hun var grei og ga meg et kompliment. Men det Søte-Jenny ikke vet er at jeg er umottakelig for komplimenter. Jeg blir nemlig helt ekkel høy på pæra. Jeg takker alltid beskjedent og oppfører meg en smule forlegen, men sannheten er at komplimenter får fram det verste i meg.

Takket være Søte-Jennys lille utsagn om at jeg skriver bra, har jeg siden lørdag vært overbevist om at jeg sikkert er Oslos mest fantastiske menneske. Om ikke hele Østlandets. Minst.

Derfor må jeg minne meg selv på at jeg, til tross for hva kjæresten min har innbilt seg, ikke er perfekt. Jeg er sær.

Jeg har blant annet et veldig ambivalent forhold til narkose. Jeg har ligget i narkose tre ganger i hele mitt liv og jeg har aldri sovet bedre. Aldri! Det er helt vidunderlig! Det er som å sove på en sky! Samtidig er det en grunn til at jeg ligger i narkose, og det er egentlig ganske urovekkende at jeg har vært mer opptatt av hvor deilig det er å sovne med narkose, enn selve operasjonen jeg gjennomgår. Det sier litt om hva følelsene mine prioriterer.

Også er jeg veldig pinglete. Og det selv om jeg har vokst opp på østkanten. Jeg er veldig redd for edderkopper, menn med trenchcoat og salg på Bik Bok. Og ekskjæresten min, han er spesielt skummel. En liten periode, før jeg hadde kommet meg ordentlig over han, hadde han nemlig evnen til å få meg til å føle kvalme, hodepine og en tvang til å skyte meg selv hver gang jeg hørte navnet hans.

I mai så jeg han faktisk på stranda sammen med den nye kjæresten sin. Da ble jeg så redd at jeg kastet en stor stein på hver av dem slik at de begge falt om og døde.

Okei, det var løgn.

Men jeg ble helt ærlig så redd at jeg løp inn i skogen og gjemte meg bak en busk. Der satt jeg altså, i noe som føltes ut som en evighet. Og jeg hadde planer om å bli sittende bak den busken for alltid. Det var jo på en måte koselig under det krattet. Jeg hadde utsikt mot vannet og Nesodden, og jeg tror jeg er typen som kan danne vennskap med maur og fugler, bare jeg er tålmodig nok.

Jeg rakk ikke å reflektere over den nye boligen min bak busken spesielt lenge: for venninnen min Celine dro meg tilbake til berget hvor vi lå og ba meg "skjerpe meg". Celine kan være litt streng. Itilegg er hun i marinen.

Jeg har flere sære egenskaper enn mine ambivalente følelser for medisinske legemidler og en notorisk redsel for salg og ekskjærester:

- Jeg har sykelig seperasjonsangst. Tårene presser på bare samboeren skal fem minutter i dusjen

- Jeg kan ikke gangetabellen om det så kunne reddet livet mitt

- Fram til ifjor trodde jeg treningsøvelsen "Planken" hadde noe med treplanker å gjøre

- Jeg er et skikkelig "nei-menneske". Alt MÅ ikke prøves. Det meste kan sees på TLC Norge

For ikke å glemme anal-og-alt-som-kommer-ut-fobien min. Jeg blir dårlig bare av å høre ordet "bæsj". Helt sant. Jentene syntes dette er hysterisk, og forklarer meg ofte i detalj om avføringen sin, bare for å se meg krølle sammen som en ball full av angst. Dette er det forresten ikke mange som vet, men jeg kan skifte sengetøy opptil flere ganger i uka fordi jeg er genuint redd for at jeg selv promper i søvne. Det er en sykdom.

Så Søte-Jenny, takk for at du liker bloggen min, men som du leser er jeg ikke spesielt fantastisk. Du angrer sikkert litt for at du spurte meg om hvor toalettet var på lørdag. Men jeg satte pris på det. Svensker er tross alt det beste jeg vet!

SAMBOEREN FRA HELVETE

____________________________________________________________________________________________

En spontan og impulsiv dag tidligere i august befinner jeg og romkameraten min oss i en vanskelig situasjon: vi er begge i forhold med stabile gutter og så håpløst forelsket at vi tilbringer hvert sekund vi har til overs hos dem. Noe som har gjort at leiligheten vår i Mosseveien har stått tom de siste 4 månedene. Både vi og våre respektive kjærester ble enige om at vi like gjerne kan si opp leiligheten og flytte inn med dem.

Før jeg rakk å tenke gjennom konsekvensene hadde jeg pakket ned soverommet mitt, drukket to flasker Prosecco og plassert klærne i en kommode hos Rørleggeren. Hele denne avgjørelsen var basert på 5% økonomisk fornuft, 5% generell fornuft og 90% østrogenfylt ufortnuft.

Men hva er vel livet uten tankeløse sjanser, spontane avgjørelser og mangel på konsekvensanalyse?

Akkurat som kveldens siste shot på et nachspiel valgte vi å se på det hele med optimisme. Og Prosecco.

Og jeg har bare èn bemerkning å komme med: den uka dere i militæret omtaler som "helvetesuka", hvor dere sover i telt i minusgrader, løper 30 mil med 100 kilo på ryggen og spiser bark til middag: den uka er ikke nærheten av "Samboerskap, uke 1".

Samboerskap, uke 1, er bæring, løfting, banning og skriking. Det er "du må følge bruksanvisningen", "kan du ikke se at jeg AKKURAT har støvsugd" og "du kan ikke ha så mange sko". Det er utallige turer på IKEA hvor jeg (jente) gjerne vil bruke god tid på å finne den perfekte fargen på kurvene i gangen som matcher resten av hjemmet vårt. Mens han (gutt) gjerne vil bruke under fem minutter på å kaste alt "praktisk" i en handlekurv for så å løpe ut av IKEA, eller "stappfullt kaos helvete", som han også kalte det.

For hvordan gjør man egentlig dette? To mennesker med eiendeler fra eget liv skal skape et pent (eller praktisk, det spørs hvem av oss du spør) hjem som vi begge skal trives i.

Hvordan sier man egentlig på en pen måte til sin splitter nye samboer at jo, skoene mine er viktigere enn forholdet vårt? Eller jo, jeg ville heller valgt veskene mine framfor deg? Sånn uten å tråkke på noen følelser eller knuse noen hjerter?

Diskusjonen tok selvfølgelig en mer brutal og (nesten) blodig vending når han med sukkersøt stemme foreslo at jeg skulle legge alle kjolene og veskene mine i en svart søppelsekk for så å lagre det i øverste etasje. Han mumlet også at jeg måtte kaste minst 70% av klærne mine, av den enkle grunn at det rett og slett ikke var plass og, dessuten, så var jo alt helt likt uansett.

Vi kom oss gjennom helvetesuka og er nå inne i Samboerskap, uke 2. Jeg har begynt å venne meg til at han går inn med sko, til tross for at jeg må støvsuge daglig. Og han har begynt å lære seg at jeg kaller alle treningsgreiene hans for "ræl", som jeg kaster i en svart kurv slik at han må bruke litt ekstra tid hver dag på å lete etter pulsklokka si.

Skavanker velger jeg å kalle det. Og siden jeg har flere av dem, skal du få en liste, Rørleggeren. Du kommer til å bli irritert på meg. Og kanskje til og med hate meg. Så på forhånd: jeg beklager.

1. Jeg rydder tingene dine "systematisk", også glemmer jeg hele systemet

2. Jeg kjefter på deg når du går inn med sko, men jeg gjør det samme selv når du ikke er hjemme

3. Hårfarge setter seg på klærne. Og jeg kommer til å låne t-skjortene dine når jeg farger etterveksten

4. Mellom 3-5 dager hver måned er jeg slem. Da vil jeg kalle deg stygge ting og kaste fjernkontrollen i veggen. Bare kjøp noe pistasjis og vi er good

5. "Keeping up with Kardashian" går jeg ikke glipp av. Og det går Kardiashian-marathon i helgene

6. Når jeg er syk skal jeg ha oppmerksomhet, omsorg og empati herifra til månen

7. Alt galt er mest sannsynlig din feil

Edit: Jeg var godt i gang med å avslutte innlegget i duren "- vi koser oss med filmkvelder", men igår kveld ødelag han TV-en. Hva vi skal ty til framover for å opprettholde et harmonisk samboerskap, vet jeg ikke.

MILEPÆL

_______________________________________________________________________________________________

Det er 23 dager siden jeg oppdaterte bloggen sist. Og det finnes mange unnskyldninger på det, men jobb og skole er ingen av dem. Jeg har bare vært altfor opptatt med å kline med kjæresten min.

Det begynner å balle seg på nå, nemlig. Jeg merker det i margen; jeg bryr meg ikke lenger om håret er fettete og han har begynt å ta seg friheten til å slippe en smyger i ny og ne. Denne milepælen vi har nådd har i grunn kommet som en smyger i seg selv.

Det gikk faktisk ikke opp for meg før jeg ikke lenger kunne telle på en hånd hvor mange ganger han våget å fjerte i mitt nærvær i løpet av en dag. Før gjorde han det maks tre ganger i uka. Og da møtte han alltid blikket mitt, smilende og pinlig berørt, og beklaget seg helt til jeg sluttet å lage spylyder. Nå gjør han det hele i tiden. I hvert fall fem-seks ganger om dagen. Noe som føles ut som hele tiden. Og han virker ikke det minste flau over gassen eller lyden - han derimot bare rynker på skuldrene og mumler at han har vondt i magen. Jeg vet ikke om jeg skal le, grine eller kaste Fifty Shades of Grey-boka i bakhodet på han i håp om at noe av mystikken til Christian Grey vil erobre begge hjernehalvdelene hans.

Reaksjonen min spiller ikke lenger noen rolle, uansett. Vi har, som nevnt i 2. avsnitt, nådd en milepæl i forholdet vårt. Den av den uunngåelige sorten. Den som tillater deg å gå sminkeløs i trusa eller klø deg selv på ballene. Vi har blitt k-o-m-f-o-r-t-a-b-e-l.

Det er jo egentlig en ganske grei milepæl å nå. Det tyder bare på at vi har kommet til et punkt i forholdet vårt hvor vi har det behagelig og trygt i hverandres nærvær. Dessuten slipper jeg å konstant smile, noe som sparer kjeven min for enorme mengder anstrengelse (som etterlater mer krefter til andre kjevegrevende jobber). (Plis, pappa, ikke les bloggen min). Jeg behøver heller ikke å le av alle vitsene hans lenger, konstant oppmuntre han til valg jeg egentlig syntes er idiotiske eller late som om jeg ikke transformeres til en ufordragelig, grinete, blodsprutene heks 5 dager i måneden.

Så ja, k-o-m-f-o-r-t-a-b-e-l er en fin milepæl. Nesten bedre enn «jeg elsker deg», samboerskap og forlovelse til sammen. Det koster tross alt ingen penger å rape colaånde, sovne med bestemortruser eller innrømme at man er en «Geordie Shore»-fanatiker.

Noe av ulempene med å være både komfortabel og nyforelska er at, til tross for den konstante fisingen og det at jeg ikke gidder å forføre han med nybarberte legger hver eneste kveld, så har vi fortsatt at behov for å være nær hverandre hele tiden. Noe som har ført til at jeg praktisk talt har flyttet inn i kjellerleiligheten hans, som igjen har ført til at vi, under konstruksjon av denne nye milepælen, oppdager nye sider av hverandre.

Og slik jeg har forstått det er kjæresten min, den fantastiske Rørleggeren, blind. Han kan i hvert fall ikke se når det baller seg opp et fotballag med støvkaniner bak TV-benken eller at sykkelskoene hans, som han bruker ute i disse sølete dager, gjør gulvet jeg kontinuerlig støvsuger møkkete.

Når vi flytter sammen skal jeg vise han av- og på-knappen på støvsugeren.

Det er goder med det hele også, selvsagt. Jeg blir blant annet vekket med kaffe på senga hver eneste dag og han er ikke spesielt masete på dette med nybarberte legger sånn egentlig. Jeg velger å ikke se noe homoerotisk med sistnevnte, selvsagt.

Skulle alt bli krise får jeg bare kjempe hardere for å holde han unna rosinboller og lettmelk. Han er både gluten- og laktoseintolerant, noe som jeg mistenker er skurken i all denne fjertingen.

DESTINASJON: DRUNK

_______________________________________________________________________________________________

Dedikert til Marie; for at du aldri tar deg en pause, Tiril; for at du ikke kjenner dine egne grenser, Maylinn; for at du fikk den kjekkeste gutten på hotellet, og Lilian; for at du lager tidenes styggeste grimaser. I edru tilstand.

_____________________________________________________________________________________________

Fem reiseglade venninner kastet seg smilende ombord på et Ryan Air-fly til Kos i Hellas, søndag for over to uker siden. Vi var optimister alle sammen. Glade piker. Tørste jenter. Sultne på fetaost, gresk salat og norsk partyungdom med de samme tafatte sjekkereplikkene som i Oslo. Koffertene var stappet med Victoria?s Secret-undertøy, avslørende magetopper og verdisaker vi sikkert burde lagt igjen hjemme.

Fjorårets tur hadde samme destinasjon, og av oss fem jentene var tre gjengangere. Helt siden vi bestilte turen i februar har vi omtalt ferien i fjor som 10 dager i Nirvana. Vi har gjenfortalt opplevelsene fra sommerferien 2013 som om de var uerstattelige. Magiske. Feilfrie. Fantastiske.

Så satt vi der plutselig igjen; i trange, harde flyseter rustet med Spotify på offline-mode og en Baileys hver innabords. Jeg tok en slurk, lukket øynene og før jeg visste ord av det ble jeg overveldet av en merkelig, ubehagelig følelse. Deja Vu.

Vent nå litt. Hva var det EGENTLIG de 10 dagene i fjor inneholdt?

Man kan ikke prakke på kroppen alkohol 14 dager i strekk. Det er umenneskelig. Utenom DJ Broiler-imitatoren, Strawberry Daquiries fra en svensk servitør og en lekker brunfarge husket jeg plutselig spy og spermflekker. Jeg husket følelsen av konstant kvalme og hodepine. Jeg husket ufine, innpåslitne guttegutter og kjekke, uoppnåelige mannegutter.

Yes. Vi var på vei mot 14 dager med lukten av vodkaspy, synet av brukte kondomer og følelsen av å være en blanding brisen, utslitt og full av overdreven energi.

Hva som skjedde fra vi ankom hotell Oscar rundt klokken 16 og til jeg endelig presterte å takke nei til en Jägershot tre dager etterpå, husker ingen av oss spesielt godt. Det vi derimot klarte å pusle sammen fra 5 forskjellige hukommelser var en hel del minneverdig. Men overhodet ikke nevneverdig. I hvert fall ikke hvis jentegjengen vil fortsette å anse seg selv som verdig.

Men hva er poenget med umoralske venninner og en umoralsk sjel om man ikke kan dele noe som helst?

Det som selvsagt pangstartet ferien var da jeg våknet opp uten en tann. Den var borte. Lost case. Gone with the wind. Rett og slett knekt av etter at jeg danset noenlunde halvsexy (tror jeg) på en bardisk. Det var heller ikke spesielt morsomt da jeg ringte hjem til mamma og kjæresten min for å forklare hvordan jeg ikke bare hadde trynet rett inn i en murvegg ? men også helt glemt å skaffe meg reiseforsikring. Da jeg forklarte det samme til den greske tannlegen på gebrokkent engelsk, lo hun nedlatende og ba meg enten punge ut med en pengesum til en verdi av en splitter ny Ferrari, eller reise hjem til Norge.

- Reise hjem? Pfft. Særlig. Vi kjøper Jägershots, sa en full Matilde til de like fulle venninnene sine, som alle nikket seg enige i at det tannløse ansiktet mitt ikke var så ille.

Sånn egentlig.

Dessuten lærte jeg meg diverse partytriks. Jeg fikk plass til både sugerør og sigaretter i hullet, og jeg kunne blåse ut røyk eller sprute ut vann. Etter litt øvelse så det faktisk ganske kult ut. Mener jeg å huske. Bortsett fra tannløsheten fulgte dager med blåmerker, infeksjoner, hinking på barstreet og kutt jeg aldri kommer til å vite hvor kom fra.

Jeg takker for uforglemmelige (halvveis i hvert fall, de fleste dagene er som sorte hull av Tequila og Daquiries) dager, jenter! Takk for varme stunder ved stranden! Takk for en fantastisk beerpong-turnering (igjen; jeg beklager at jeg ble så hissig at dere til slutt ikke ville spille med meg mer)! Og ikke minst takk for at dere er så umoralske og lite gjennomtenkte som dere er! Gleder meg allerede til sommeren 2015.

JEG ELSKER CHANNING

_______________________________________________________________________________________

Undertegnede elsker amerikanske, romantiske komedier. De er så på trynet usannsynlige. Jeg trodde, helt og holdent, at når jeg møtte Drømmeprinsen skulle jeg stå søkkvåt i regnet, i en sånn beige trenchcoat og med vannfast maskara. Og Drømmeprinsen skulle holde en hånd på det høyre kinnet mitt (der har jeg stadig vekk en kvise), se meg inn i øynene og si de tre magiske ordene: jeg elsker deg. Og deretter skulle vi kysse. Langt og intenst.

Nå har jeg jo møtt Drømmeprinsen da. Mer eller mindre. Han er ingen Channing Tatum og han er skikkelig dårlig på å vaske klær, men han holder mål. Til tider. Han er veldig flink til å steke kylling.

Uansett. Nå har vi kommet til det stedet alle i et forhold kommer til hvor du begynner å føle litt sterke saker. Når det går opp for deg at du i grunn ikke ønsker noe eller noen andre enn kjæresten din. Eksperten i meg så et perfekt scenario komme på lang vei, selvsagt. Jeg sjekket værmeldingen for regn, stjal romkameratens vannfaste maskara og øvde meg på å smile lykkelig.

Men hva hadde livet vært om alt gikk som planlagt?

Dagen han reiste til Rhodos på guttetur helte vi i oss et par øl foran TVen. Og som de lettvekterne vi er tok det ikke mange slurkene før vi glemte forskjellen på høyre og venstre fot. Så stod vi der da, ved dørkarmen, og klinte mens vi fortalte hverandre hvor sinnsykt mye vi kom til å savne hverandre. Gutta satt utålmodige og ventet i bilen, og Tuborg-Matilde åpnet munnen:

- Jeg elsker deg.

Han stirret på meg, brisen og malplassert, og svarte:

- Jeg elsker deg og.

Så dro han. For det første gikk det opp for meg at dette er den minst intense måten noen noensinne har elsket hverandre på. For det andre skjønte jeg at vi mest sannsynlig ikke elsker hverandre ennå. Og for det tredje forstod jeg der og da at jeg virkelig ikke har peiling på hva det vil si å elske noen.

Jeg gjorde som jeg gjør med all annen informasjon jeg ikke forstår meg på; spurte mamma. Svaret hennes var derimot ubrukelig:

- Hvordan man definerer å elske noen? Jeg elsker deg, jeg, for du er datteren min.

Deretter spurte jeg lillesøsteren min på 7 år, men svaret hennes var enda mer ubrukelig. Litt fordi hun ikke vet hva «definere» betyr, men mest fordi hun har skrevet «jeg elsker Justin Bieber» over senga si.

Så måtte jeg ty til de ultimate bedreviterne: jentene.

Hun ene mente at å elske noen vil si at du ønsker å dø for personen. I tillegg skrev hun omtrent 14 emojitegn med blant annet en dør, et knust hjerte og et badekar. En annen begynte å sammenligne det med sommerfugler og reder. Og noe med varme og godhet. Jeg falt ut.

Etter mye om og men kastet jeg inn håndkleet og erklærte meg selv elskeuviten. Enten det er Justin Bieber, et badekar eller en sommerfugl som definerer følelsene mine for Rørleggeren, så verken elsker eller blir jeg elsket per dags dato. Bortsett fra av mamma.

Trodde jeg.

Jeg skrev vel at Rørleggeren er på guttetur i Rhodos? Ingen regndråper som siler langs ansiktet mitt. Ingen beige trenchcoat som markerer midjen min. Ingen vannfast maskara som popper øynene mine. Ingen intensitet. Jeg ligger halvveis våken midt i et Ugly Betty-marathon, og under en telefonsamtale klokken 5 på morningen snøvler den rasjonelle, fantastiske kjæresten min hele veien fra partyturen i Hellas:

- Jeg elsker deg, jeg.

Og slik vant Rørleggeren prinsessen og halve kongeriket. Eller en eplekjekk blogger og halve kollektivet i Mosseveien 6A.

Jeg svarte han ikke uansett. Jeg mistenker at han egentlig bare er litt redusert og har hjemlengsel. Dessuten tror jeg ikke han heller vet hva å elske noen betyr. Han er jo som sagt ingen Channing Tatum.

Men nei, jeg sjekker kvinneguiden.no. Der får man svar på alt.

WHAT HAPPENS ON THE LOO

______________________________________________________________________________________________

For en måned siden tok jeg et stort steg videre i tilværelsen og gikk blind og bananas inn i et forhold. Et ekte et. Hvor man får masse likes på Facebook og skriver «kjæresten min» på meldinger. Med hjerter. Og kyssetegn. Og noen ganger begge deler. Og når noen spør om jeg vil bli med hjem etter fem sangriaer på Bar Poco i Spania svarer jeg snøvlete «sorry, I got boyfriend in Noruega, adios». Selv om han var fra Trondheim.

- Det er bare fint å ha noen å være glad i, sier Rørleggeren hele tiden mens han smiler likeglad og kysser meg.

Og jeg, med et hav av østrogen og hormoner og tamponger og utbroderende venninner innabords, skjønner ingenting av hva han snakker om.

Det er ingenting som er «bare fint» med å være glad i noen. Det vet alle som har sett mer enn to sesonger av Gossip Girl, Sex and the City eller Dr. Phil. Eller hvilken som helst amerikansk film med jenter og gutter som faller så hardt for hverandre de også presterer å falle rett ned i trusa på en eller annens bestevenn som også er quarterback på skolens baseballag.

Her skal det være sjalusi, misforståelser, åpenbaringer, hemmeligheter, skjulte følelser og ikke minst denne trusa til bestevennen. Det er alltid en truse og en bestevenn involvert i alle gode kjærlighetsdramaer. I grunn det eneste jeg syntes Titanic mangler.

"Bare fint" er det i alle fall ikke. Uansett hva Rørleggeren har fått for seg.

På under et minutt kan jeg oppgi mer enn fem anledninger hvor jeg har vurdert alt som er å vurdere med relasjonen og følelsene mine ovenfor han. Og i tillegg har jeg i de samme fem anledningene vurdert han i alle situasjoner som kan vurderes. Dette samtidig som jeg barberer leggene, tekster tre av jentene, drikker en kaffe med melk og synger "Wrecking Ball". Det er fordi kvinner er noen gjennomtenkte jævler på å mulititaske.

Det er jo ikke som om det er noe enklere å forstå seg på det motsatte kjønn bare fordi man har vært heldig nok til å klæsje en av dem opp som kjæreste på Facebooksiden sin. Det er altfor mange spørsmål å forholde seg til.

Er han seriøs? Hvordan takler han langvarige forhold? Flørter han med hun på Rimi? Hva mener han med "kanskje etterpå"? Hvorfor kjøper han feil tamponger? Sover han med sokkene på? Hva var galt med ekskjæresten hans? Og for å unngå å bli det samme gale mennesket han påstår at henne var: hva er den riktige mengde kontakt og kommunikasjon? Hvor frampå skal man være? Og hva er forskjellen mellom frampå og masete?

Mellom alle disse spørsmålene glemmer jeg helt å reflektere over menneskets eksistens. Eller politikk. Eller neglelakkfjernere fra H&M.

Heldigvis er jeg ikke alene. Heldigvis har jeg "bestejentene". Og heldigvis har de svaret. For det må jo være toppen av alt surrealistisk og idiotisk i hele verden:

- Bare gjør som jeg sier og det ordner seg, jeg lover deg. Dette kan jeg ALT om.

Kan noen ringe FN og informere dem om at 20 år gamle jenter fra Oslo har svaret på ALT?

Vi snakker så mye. På vors, på fest, på nach, på kafé, på telefonen, på iMessage og ikke minst hvert bidige sekund vi står ansikt til ansikt. Men størst av alt er spørsmålet om hvorfor vi snakker med hverandre på do.

- Hvorfor gikk dere inn på toalettet sammen? spurte eksen min en gang vi var på dobbeldate med et vennepar.

- Hva mener du?

- Dere gikk på do. Sammen. Hvorfor? Det var jo ikke som om du lånte sminke eller tamponger av henne?

- Nei?

- Nei? Hvorfor gikk dere på do sammen da?

- For å snakke vel?

Og han skjønte ingenting.

Kanskje ikke så rart; det er jo noe besynderlig med det å dra venninnen din inn på et urinluktende, trangt rom, ignorere tisselydene og deretter dele ville, indre hemmeligheter. Og så, når vi kommer ut igjen 25 minutter og fire brunkremlag senere, har vi luftet det meste av innestengt promp og dvelende tanker.

Gutta tror at vi bare står der. Og prater. Kakler. Men det gjør vi ikke. Vi deler. Og utbroderer. Dramatiserer. I tillegg ligger det en uskreven regel bak det hele: en like hellig stillhet som "what happens in Vegas, stays in Vegas". Bortsett fra at ingen er utro med en stripper eller sniffer et gram med kokain. Som regel. Vi er nemlig mer på det å redde hverandres psyke. Få vanvittige åpenbaringer. Eller baksnakke felles venner som har lagt på seg. Vi kan endre folks liv inne på de 5 kvadratmeterne! Enten de får det med seg eller ikke.

Gutter gjør ikke sånt. De sitter i en sofa med hver sin Playstationkontroll og en samtale av typen:

- Skjer med dama?

- Det ordner seg, serru.

- Cool.

Også klør de seg på pungen, spytter på gulvet og viser hverandre jenter de har funnet på Tinder.

IN A PLUMBERSHIP

____________________________________________________________________________________________

Forrige helg gikk jeg all out og skaffet meg kjæreste. En som gir meg blomster på blå dager, sjokolade på røde dager og komplimenter på alle andre dager. En som må høre på venninnedramaene mine, ditche gutta når jeg overdramatiserer og si at jeg er verdens vakreste selv når jeg ikke har sminket meg. Er det ikke fantastisk?

Jeg vet ikke hva som skjedde - kanskje det var tastefeil, autocorrect eller facerape - men mandag morgen våknet jeg til en haug av nye varsler på Facebook. Matilde er i et forhold med Rørleggeren fra Langhus.

Jeg hyperventilerte, kastet kaffekoppen i gulvet og ringte romkameraten min for å få oppklaring i hva slags galskap jeg hadde gitt meg ut i:

- Var du full?

-Nei?

- Da skjønner jeg ingenting, svarte hun like forvirret og malplassert som meg.

Etter mye fram og tilbake kom vi fram til at jeg a) har blitt dement eller b) må bite tenna sammen og innse at jeg er nyforelsket og lykkelig.

- Eller c) han har forgiftet deg, foreslo hun.

Men han er ikke spesielt kjemisk anlagt, så det tviler jeg på. Han kan ikke en gang blande vodka og Burn uten at jeg må sende han tilbake på kjøkkenet. Han kan derimot mye annet. Blant annet kan han stå i planken kjempe lenge. Og han kan holde igjen utallige promper og vaske klær. Men han kan ikke skifte sengetøy, steke pannekaker eller gi meg orgasmer.

Okei, det siste var en drøy spøk.

Neida.

Joda.

Ignorer den, pappa. Selvsagt kan han steke pannekaker.

Man må nesten bare veie egenskapene opp mot hverandre og se hva man sitter igjen med.

Hvis dette er å være nyforelsket er det jo slitsom. Jeg tenker på han hele tiden. Og alt minner meg om han. Ser jeg en bil tenker jeg på at han har bil. Og jeg bor midt i byen så jeg ser biler overalt. Ser jeg en dør tenker jeg at "dør" rimer på "rør" og han er rørlegger. Og det er dører overalt også. Selv når jeg ser pollen tenker jeg bare på da han begynte å gråte i fylla forrige lørdag og prøvde å overbevise alle om at det var pollenallergi. (Det var ikke det).

- Herregud, kan du ikke bare være lykkelig, spurte en annen venninne.

Helt sikkert. Jeg er jo ingen kynisk, ensom ulv som ikke er mottakelig for omsorg og kjærlighet fra medmennesker. Men så var ikke planen å være i et forhold heller, da. Jeg har tilbrakt over 3 år med en innpåsliten, innviklet og impotent (neida) fyr og jeg så egentlig fram til 365 dager i ensomheten. Jeg skulle jo bli en hardbanka, selvstendig feminist i 2014, jeg.

Jeg skulle lære meg å bruke hammer, fjerne virus fra PC og fylle bensin. Jeg skulle lære meg å steke biff, rense sluket i dusjen og ikke minst være premenstruell helt uten å beskylde noen for utroskap.

Jeg skulle finne meg sjæl. Isteden fant jeg en rørlegger og mista meg sjæl.

Og vettet. Og fornuften. Og trusa.

Neida.

Joda.

Ignorer den også, pappa.

Men Rørleggeren er ganske fantastisk. Selv om han bruker 80% av fritiden sin på å leke Northug på rulleski, sykle Tour de Østfold eller overbevise meg om at han vinner Birken - vier han ufattelig mye tid til de rundt seg. Han bryr seg om at de han er glad i har det bra og det merkes. Jeg blir så godt ivaretatt av ham at jeg kan takke selvstendigheten min adjø.

Han er ganske morsom også. Ikke med smarte comebacks og tørre vitser. Men han er han på vors som av en eller annen merkelig grunn tar av seg buksa. Og det er greit, for jeg er hun på vors som av en eller annen like merkelig grunn tar av han boxern.

Så man kan si at vi utfyller hverandre. På en veldig bisarr og forstyrrende måte.

Kjæresten min er i grunn ganske awesome. Lykke til med Birken på lørdag, Rørleggeren!

MULTIPLE BOYGASMS

__________________________________________________________________________________________

Det finnes mange grunner til å hate gutter. Og vi jenter oppdager nye hele tiden; de er møkkete under neglene, de promper uten å si ifra og de lar mobilen stå på lydløs. De kjøper feil is når du er premenstruell, de tekster med jenter som har finere hår enn deg og de liker ikke å dele følelser. De får ikke stå når de er for fulle, de vet ikke hva du tenker på når du er sur og de mislykkes kontinuerlig i å finne g-punktet.

Men sist søndag fikk jeg æren av å tilbringe nærmere en time på Bislett Kebab i Prinsdalen med 4 kjekke eksemplarer av kjønnet. De gjorde meg obs på både det ene og det andre, men mest av alt på at de faktisk er noe annet enn iskjøpende, følelseshemmede skapninger med møkk under neglene. Vennene til den tidligere nevnte Rørleggeren (fitteglis, fin mage og en mamma som lager frokost til halvnakne jenter i senga hans - for dere som trenger refreshing) samlet seg over hver sine bombe av fetende mat og delte anekdoter jeg aldri trodde jeg skulle høre i edru tilstand. Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre: lente meg tilbake og sugde til meg sjokkerende kunnskap om gutter. Hver eneste gang en av dem åpnet munnen sverget jeg i mitt stille sinn på å lagre ordene for evig.

1. Sharing is caring

Den første oppdagelsen min var at til tross for mytene bor ikke kvinner og menn på Mars og Venus. Vi bor alle sammen i samme rom. På et jentevors. Brisne. Hvor vi føler et merkbart behov for å dele detaljer og historier fra hendelser som er helt obskure. Jeg har fram til nå trodd at det bare var jenter som utleverte alt om alle til hverandre - men gutta er virkelig noen utbroderende kaklehøner de også. Retten til gossip er ikke bare forbeholdt oss. Jeg ante fred og ingen fare, virkelig, når en av gutta (vi kaller han Hunken1, fordi han rett og slett er usedvanlig kjekk) fortalte om hvordan han hadde tilbragt natten: han hadde blitt med en søt brunette og bimbambom de havnet under dyna. Ikke noe uvanlig det, tenkte jeg beroliget - helt til han slapp bomben:

- Jeg kjente en våt tunge i rompa; og der stod bikkja hennes og sleika meg! Mens jeg tok henne bakfra!

Guttegjenteng gapskrattet. Doggystyle kommer aldri til å bli det samme igjen for stakkaren. Deretter tok en av de andre (han får hete Hunken2, for han også er usedvanlig kjekk) talepinnen og forklarte hvordan han hadde blitt med en to-barnsmor hjem fra byen. Den tredje urovekkende historien handlet om meg: og jeg var pent nødt til å sitte der (rød som en tomat) mens Hunken1 gjenfortalte hva jeg og Rørleggeren hadde gjort lørdagskveld til Hunken2 og den siste av gutta på Bislett Kebab; som selvfølgelig får kallenavnet Hunken3, da han i likhet med de to andre er usedvanlig kjekk. (Den historien blir naturligvis ikke delt - pappa leser bloggen min). Samtalene manglet alt som var av filter og diskresjon. )Og det kommer fra meg; en jente som blogger utelukkende om gutter, blowjobs og menstrausjon.) Her skulle alt utleveres og utbroderes til det fulle. Den eneste merkbare forskjellen mellom oss jenter og dem er spekuleringen i hva folk "tenker" og føler" rundt det å bli sleiket i anus av en hunnbikkje. Det holdt de seg for gode for. Bare historien var nok i seg selv. Og svarene til publikum - "shit", "sjukt" og "vilt" - holdt i massevis. 

2. Se, pupper

Ja, se det for dere: fire venninner sitter på kafè og en av jentene får en tekstmelding av fyren hun er stormforelsket. Reaksjonen? Alle kaster seg over henne for å lese hva kjekkasen har skrevet. Forestill dere samme type setting: bare fire bredskuldra gutter med hver sin kebab halvveis inn i kjeften og en av dem får en snap fra en jente som tydeligvis har for vane å sende nudes. Reaksjon? Samme. At gutter skryter og viser fram nakenbilder de blir tilsendt kommer muligens ikke som et sjokk for noen. Men den gjennomsyra, sultne reaksjonen tok meg med storm. Alt jeg noensinne har lært om gutters sammenfatta, rasjonelle vesen ble motsagt.

Det første scenarioet skjedde allerede i bilen på vei til Prinsdalen. Jeg satt foran i bilen og forsøkte å oppføre meg så lite klein som mulig mens de tre Hunkene ga hverandre en rask oppdatering på hvor de hadde tilbragt natten.

- Jeg sendte jo video, gutta, sa en av dem.

- Hvilken video?

- Den hvor jeg pulte hu dama.

Jeg tuller ikke; jeg fikk en nær-døden-opplevelse idet Rørleggeren tok en brå sving og stoppet bilen midt i veikanten. Han lente seg bak til de tre Hunkene. De hev seg over telefonen som en gjeng løver i øyeblikket de oppdager en gaselle; grådige, lystne og nesten siklende. En så gjennomførbar og intens reaksjon at den ikke kan sammenlignes med annet enn en Belieber.

- Gutta, nå blir det pupper, erklærer Hunken2 ikke lenge etterpå når vi hadde ankommet Bislett Kebab; og de tre andre svelget kebabiten på under et fjerdedelssekund.

Telefonen ble iakttatt av fire par fokuserte øyne mens de ventet på et par nakne pupper. Det var ingen nøling, småfliring eller "erru serr?" i luften. Her gikk gutta på automat; her var de ikke amatører; denne reaksjonen på nakenbildeerklæringer har de kommet med før. Nakenbilde on the way, på plass! Spenningen steg i det Hunken2 tastet koden, gikk inn på Snapchat og åpnet snapen. Et felles skuffende "ååh" jamret gjennom lokalet da snapen viste noe helt annet en bryster, men gutta rynket på skuldrene og trøstet seg med at hun som REGEL sendte nudes. Jeg, som satt uberørt og iakttokk løvene (for let's face it; føler jeg et behov for å se tits har jeg to velfungerende eksemplarer tilgjengelig når som helst), lærte meg å aldri, noensinne, sende nakenbilder til Rørleggeren. I fare for at løveflokken sitter klare.

3. P.S. I Love You

Den siste oppdagelsen jeg gjorde før guttegjengen skilte lag den formiddagen var av den gode typen. Den typen som varmer hjertet og får munnvikene til å rykke seg fram til et smil. Jeg har nemlig alltid levd i troen om at den tause mannen ikke kan forklare kjærlighet ovenfor sine medmennn. At vokabulare elskovserklæringer var forbeholdt jenter på vorspiel og 18-år gamle gutter som er tatt i utroskap. Men ved få anledninger har jeg vært vitne til så sterk og så mye kjærlighet som blandt de tre Hunkene og Rørleggeren. Vi har noe å lære, jenter. På en eller annen mystisk måte presterte de fire guttene å vise omtanke ovenfor hverandre helt uten at noen ble baksnakket, ingen himlet med øynene og ingen klina med noen andres ekskjæreste. Ingen hadde slitt hår, ingen var gjerrige på hvitvinen og ingen hadde behov for tamponger. De bare satt der, smilte og var fornøyde med omgivelsene.

- Jeg er så glad i gutta mine, sa Rørleggeren senere.

Det skjønner jeg. De er jo gode gutter. For oss som sliter med syklus, spekuleringsabstinenser og falskhet er det derimot ikke så lett. Jeg tør påstå at vi hadde kjedet vettet av oss om ingen ble baksnakket og bitchblikket fordi ingen råklinte med ingens ekskjæreste; men det var likevel godt å observere en så stabil form for kameratskap. For a change.

Da timen på Bislett Kebab endelig var omme gikk Hunkene hver for seg og jeg ble sittende alene med Rørleggeren resten av dagen. Jeg fikk selvfølgelig en trang til å dele, overdele og naturligvis overdrive hva jeg hadde vært vitne til; for selv om gutta kanskje klarer seg med nakenbilder på snapchat og detaljerte historier om fyllesex - trenger jeg noen som gisper, sier seg enig og kaller noen der ute en "hore" fordi hun løy på en så empatisk og genuin måte som det går an. Som om Hiroshima møter Nagasaki. Og en av dem har vært utro med en bergenser med langt blondt hår. Takk Gud for jenter.

Introen til innlegget avslørte ni egenskaper ved det motsatte kjønn som får hodet mitt til å eksplodere. Jeg må gjøre opp for meg, naturligvis, med ni egenskaper om hvorfor jeg elsker gutter:

1. Spooning
2. Spandering
3. Sex
4. Spooning
5. Musklene til Rørleggeren
6. Spandering
7. Spooning
8. Komplimenter
9. Sex

P.S. De tre omtalte guttene er realt kaliber. Ønsker du en blindate? Send bilde, asl og et par ord om hvor mange sexstillinger du kan.

Ha en fin 17. mai, dere.

BARE PUPPER

_________________________________________________________________________________________

Å være jente er noe for seg selv, det. Jeg kan ikke bare gå inn på badet og klippe neglene mine over vasken. Først må gammel negelakk av med stinkende negelakkfjerner og klissete pads. Så skal alt files og slipes med en sånn fil fra Vita for 189,- som har hele fire sider. Og til slutt skal jeg tilbringe ti minutter med å avgjøre hvilken negelakk jeg skal ha, og så påføre to lag mens jeg forbanner alt som kommer utenfor. Jeg kunne sikkert bare funnet fram saksa og gjort det hele på under fem minutter. Men neida, det skal selvfølgelig utføres "gjennomtenkt".

Men dette er jo egentlig ingenting i forhold til de virkelige utfordringene alle "gjennomtenkte" jenter står ovenfor. Dette var bare et vagt eksempel. Eller en krill i et hav fullt av hajer - hvor hele vannet har blitt forurenset med kjemikalier som gjør deg til en overtenkende mutant som gråter og spekulerer om hverandre. Det er galskap.

Galskap og østrogen. Og slik skapte Gud den norske, stereotypiske ungdomsjenta. Hun som spiser kebab fra Bislett mens hun er på diett. Hun som skriker "woho" på fors og hashtager "#bestejentene" på Instagram. Hun som stirrer på mobilen fordi hun innerst inne håper at blikket hennes tryller fram et svar fra Drømmegutten.

Det er jo noen unntak, da. Jeg har møtt et par av disse helt sammenfatta jentene som tar alt med en klype salt og ingen sjalusi. Men jeg vet aldri hvordan jeg skal kommunisere med dem.

- Han sendte selfie av seg selv og en annen kjerring!? Og skrev et hjerte!? På stranda!? Og hun har finere hår enn deg!?

De sammenfatta jentene smiler lett og svarer sukkersøtt:

- Hun er vel en venninne, hun. Søt jente.

Og da vet jeg liksom aldri hvordan jeg skal fortsette samtalen. Sånn type beherskelse er mer enn jeg kan takle. Det blir jo aldri noe drama ut av rolige, smarte svar. Og uten drama, hva er vi jenter da?

Jentene mine hadde jo aldri svart sånn. De er overhodet ikke sammenfattet. De hadde tatt fem selfies hver av langefingren, kastet noe i veggen og kalt alle gutter de møtte for en "forbanna kødd av en drittsekk". Det er jentene mine, det.

- Sett dere ned og diskuter noe om hår eller sminke, sa alltid eksen min til meg og bestevenninnen min når han ville ha oss vekk fra grillen eller bildekkene.

Så vi diskuterte hår og sminke. Ihvertfall alle andres hår og sminke. Dere vet, den dritstygge jakka til Karoline. Eller de fæle øyenbrynene til Linda. For ikke å glemme hvor feit Amanda ser ut i lyse jeans. Og når vi først er inne på kroppsdeler skal det klages litt. En av oss har lagt på seg og den andre har sykt mange kviser. Det fine med å klage til noen andre er jo at du alltid får "neeei, du ser driiiit bra ut" til svar. Så kommer samtalen til gutter, sex og penisen til kjæresten hennes som krummer ørlite granne til høyre.

- Dere er ferdig nå eller? Spurte eksen etter et par timer.

Vi blir aldri ferdig å prate. Vi har for mange tanker og spekulasjoner som på død og liv må deles med #bestejentene. Ikke fordi vi trenger hverandres råd (herregud, hvem vil ha rådene til en jente på 20?), men vi trenger oppmuntring og noen som forteller oss at vi ikke er så gærne som vi mistenker (og til tider vet) at vi er.

- Han svarer ikke på meldinger fordi han har dårlig dekning. Eller han har mistet fingrene. Kanskje han ble angrepet av en alligator? Det er ihvertfall ikke sånn at han ikke liker meg, ikke sant? IKKE SANT!?

Vi nikker oss enig i alligatorteorien alle sammen. For oss jentene vet at idag trenger hun en fingerspisende alligator. Den type fornektelse tror jeg vi alle trenger en gang i blant.

Det beste er jenters egne måte å gi hverandre akkurat den form for støtte, benektelse og omsorg vi trenger. Venninnen ble lurt til sengs av ekskjæresten, som hun fortsatt har følelser for, men nektet å la seg bli den svake parten. Selv om vi alle visste hvor mye hun gråt da hun innså at ligget bare var et ligg for han, stoppet ikke det henne i å stelle seg foran hele jentegjengen og skrike "jeg bare knulla han og fuck off, null følelser!" Alle jentene skiftet raske blikk: verdigheten hennes står på spill, la oss applaudere henne med skjult medlidenhet!

Med alle disse godt "gjennomtenkte" handlingene er det derimot viktig å ta seg en skikkelig pause i ny og ne. Dra på stranda med Marie, Calle, Line, Louise, Chris Daniel og Marinius. Det er kult helt til Calle fryser så mye at han går inn i bilen (lite gjennomtenkt pingle). Da er det lurt å få seg en rørleggervenn med stålarmer og six-pack. Så kan du tilbringe noen minutter hver morgen med ren og skjær beundring: det er nemlig en liten stund ca litt over 6 hvor Rørleggeren står i bar overkropp og rørleggerbuksa. Disse minuttene er gull verdt for libido og fantasi. Men finn deres egen. Jeg deler verken vin eller rørleggere med noen av dere.

SIMON SAYS

_______________________________________________________________________________________

Min aller første, store, intense kjærlighet var Simon. Jeg var 15 år gammel og blek som en albino etter å ha tilbragt hele sommerferien med å jobbe bak kassa på BR-leker på Farmandstredet - Tønsbergs storsenter. I hele to år tviholdt jeg på han. Jeg var jo, som alle emosjonelle tenåringer i puberteten, bombesikker på at Simon og jeg, mot alle odds, skulle tilbringe resten av livene våre sammen. Og jeg hadde fått det for meg at det var ganske viktig å tviholde på sånt. Det skulle jo tross alt vare for alltid.

Dere vet; i et sånt typisk paradis med evigvarende endorfiner, hemningsløs romantikk og kjøreturer til en eller annen strand hvor vi skulle kaste vann på hverandre og spise hjemmelaget salat på et rutete teppe.

Dette paradiset var tåpelig og lite gjennomtenkt fordi a) det finnes for få strender og for mange kuldegrader i Norge og b) det hele var naturligvis bare oppi hodet mitt.

Hadde jeg møtt Simon i dag skulle jeg først og fremst sagt unnskyld; litt fordi jeg skrapet opp sykkelen hans en gang jeg var skikkelig sint, men mest fordi den romantiske tenåringsjenta jeg var på tidspunktet tviholdt på et sørgelig forhold som var dømt til å feile. Jeg hadde også takket han; litt fordi han ikke var observant nok til å skjønne at det var jeg som hadde ødelagt sykkelen, men mest fordi de to årene med han ga med masse nyttig lærdom.

Men jeg tror man skal være litt opphengt i saker og ting når man er 15 år og høy på endorfiner og romantiske komedier. Mulig jeg sa og gjorde mye rart på den tiden, men jeg håpet skal jeg ta med meg.

Jeg er i hvert fall ikke en som gir opp uten en skikkelig kamp. Eller fem.

Selv ikke når Simon rundet 16 og var mer opptatt av å sniffe doduft og å stjele t-skjorter fra Volcom, enn å dra på kino med meg, skjønte jeg at noe var galt. I hodet mitt var Simon bare misforstått og fortapt. Og jeg, men endorfinenes makt, skulle redde ham og gjøre han lykkelig. Jeg fylte undertøysskuffen til den så ut som garderoben til en pornostjerne (da hadde jeg fått det for meg at veien til en manns hjerte var gjennom penisen) og lærte meg å skrape bankkortet så det så ut som som jeg var eldre og kunne kjøpe øl til han (da hadde jeg fått det fått det for meg at veien var gjennom magen). Jeg smilte, ga komplimenter og nikket meg enig i at faren hans var helt på trynet som nektet å gi ham penger til en motorsykkel.

Som alle andre 16-åringer var jo ikke Simon helt medviten om følelsene og sårbarheten min. OM jeg ble knust fra tid til annen. Men for ikke å miste illusjonen om den perfekte kjæresten min og det perfekte forholdet vårt, stjal jeg en halv flaske rom at stefaren min og la meg på senga.

Det er mye lettere å innbille seg lykke på fylla.

Fra jeg var 15 til jeg ble 17 pratet jeg kontinuerlig om Simon; til alle som ville og alle som ikke ville høre. Det var jo ikke stort annet som opptok livet. Alle de essensielle faktorene var jo der: han er gutt og jeg er jente og vi kliner ? ergo: Den Store Kjærligheten. I teorien, eller i hodet mitt som var inspirert (eller påvirket eller traumatisert eller hva du vil kalle det) av utallige kjærlighetskomedier fra Amerika, burde vi være lykkelige både sammen og på hver vårt kant. Derfor snakket jeg om han. Hele. Hele. Hele. Tiden. Det er bemerkningsverdig hvor mange ord du kan si om en sak, når du for harde livet forsøker å unngå å si de ordene du egentlig burde si: vi må slå opp. Noe vi selvsagt til slutt gjorde.

RØRLEGGEREN

____________________________________________________________________________________________

Jeg har ikke oppdatert bloggen min på en hel måned. Det ligger ingen mørk hemmelighet eller kommende gjennombrudd bak pausen. Jeg har heller ikke vært opptatt med å gjøre masse kule ting som jeg skal fortelle dere om i et bildedryss. Jeg glemte faktisk bare passordet mitt. Også har jeg sett altfor mye på "Weeds" til å orke å styre med det.

Fordelen med å være MIA i fire uker er at jeg nå selvfølgelig har så vanvittig mye på hjertet. I og med at jeg mangler egenskaper som moral og sunn fornuft, har jeg heller ikke spesielt mye filter når det kommer til å dele. Og vi begynner med det mest aktuelle: Rørleggeren.

Det er nemlig ikke ofte Han Der Oppe er på min side. Jeg treffer aldri grønn mann, jeg oppdager alltid klesplagg på salg bare dagen etter jeg har kjøpt det for fullpris og jeg har alt for mange ganger våknet opp alt for mange kilometer unna mitt eget soverom. Men Han har likevel gitt meg en presang jeg støtt og stadig oppdager en takknemlighet for; spøker basert på rør-referanser og jevnaldrende rørleggerlæringer.

Når jeg lukker øynene og ser for meg arbeidskarer i uniform er det ikke rørleggersprekken det assosieres med; det er Rørleggeren fra Langhus. Jeg har aldri lagt skjul på min overbærende entusiasme for 22-åringer i militæruniform, men gardistgutta fra Hovseter får seg nesten konkurranse. Sorry, dudes. Med unntak av Gardisten (med stor G), som for alltid vil toppe alt og alle på uniformfronten.

Mandag morgen våknet jeg i et hus et godt stykke unna. Selvvalgt og uten alkoholpåvirkning, faktisk. Det var på selveste Langhus. Og for dere som ikke vet hvor Langhus er, så kan jeg opplyse om at det er et sånt sted vi Osloborgere bare omtaler som «de må gå langt til kollektivtrafikk». Klokken var rundt 6, og det første jeg tenkte var selvfølgelig hvorfor pokker jeg hadde blitt vekt så tidlig, når jeg ikke har noen avtaler hele dagen. Etter et par sekunder snøvling oppdaget jeg at jeg lå i en dobbelseng i en kjellerleilighet. Ved siden satt en nesten våken blond kar med brede skuldre. Siden jeg er så flink med journalistikkloven og siden alle fortjener et kult kallenavn, heter han nå Rørleggeren. Et navn å ha i minne, da jeg har mine mistanker om at anekdotene om han kommer til å strømme inn her.

Etter å ha snakket med han et par måneder, møtte jeg han sist lørdag natt for å «si hei». Da var han fullere enn alkoholikerne utenfor Kongsskogen og lå halvveis døende (tror jeg) på en beige sofa. Ikke at dette er så unormalt, men to-tre varsellamper lyste da han vekket meg tre timer senere fordi han skulle spille golf med en annen like fyllesyk kompis i Sverige. Jeg var egentlig overbevist om at han løy.

Men tilbake til mandag morgen (jeg sov nemlig på Langhus i hele to netter på rad). Etter å ha oppfattet hvor jeg var og at jeg ikke hadde sovet naken, informerte Rørleggeren om at jeg gjerne måtte sove hos han noen timer til, mens han dro på jobb. Det var som musikk i ørene. Han stelte seg med boxershortsen midt på gulvet og begynte å kle på seg. Og da, jenter, da skjedde det. Lynet fra himmelen og all det der.

Vi er alle mer eller mindre en bekjent av morrabrødet og det faktum at vi jenter som regel er for trøtte til noen form for fysiske behageligheter før den tredje kaffekoppen. Men dette satte til og med mine hormoner i gang: en 22 år gammel gutt med blondt hår og akkurat den perfekte muskelmassen - kun iført et par av disse slitte, grå arbeidsbuksene. Dette gjorde faktisk resten av uken min. Jeg kaller det Mandagskuren (med stor M) og du hørte det her først om det skulle bli en hit.

Hva som skjedde videre var mer av den pinlige sorten derimot, og alt for bra til ikke å deles.

Jeg satt oppreist i sengen hans med kun dyna til å dekke for den ikke så veldig påkledde kroppen, og tilbrakte cirka en times tid med å fortelle de tre nærmeste jentene om hvor jeg hadde oppholdt meg. Ifølge han var jeg alene i huset hans. Noe som viste seg å være feil. Plutselig åpnet døren til soverommet seg, og en kvinne i sent 40-årene med like blondt hår som sønnen stirret relativt skrekkslagent på meg. Jeg vet ikke hvem som skvatt mest: damen som oppdaget en naken jente i senga til sønnen hennes, eller jenta som ble bustet av moren til en hun sov over hos. Uten klær.

Pinlig latter og en haug av «oj»-unnskyldninger senere hadde hun gått, og jeg brukte ikke mindre enn tre minutter på å informere de nærmeste om hvor dødelig flau jeg var i det øyeblikket. Det tok heller ikke mindre enn tre minutter før Rørleggerens mor banket på døren igjen - denne gangen med brødskiver og te. Hun hadde nemlig laget frokost til meg. Og nei, jeg hadde ennå ikke rukket å ta på meg et eneste klesplagg.

Jeg klarte å gjøre opp for meg med å snakke til henne hele to ganger i løpet av samme morgen - MED klær. Men jeg løp også med halen mellom beina ut av huset og sverger på å aldri oppholde meg i det huset naken igjen. Den siste setning håper jeg for øvrig ikke Rørleggeren tar så altfor seriøst.

EKSDRØMMEN

____________________________________________________________________________________________

God fredagsmorgen og æsj! Inatt drømte jeg den merkeligste drømmen på lenge. Takk Gud, tenkte jeg når våknet, at jeg har en blogg hvor et ganske greit antall lesere har valgt å tollerere alle tankene og meningene mine, for da kan jeg jo bare dele det med dem! Det var en sånn drøm som gjør at man våkner og ikke helt vet hva som er virkelig eller ikke. Selv så jeg hånden min veive manisk fram og tilbake i lufta på jakt etter mobiltelefonen.

I drømmen var jeg nemlig i kjelleren til pappa i Stockholm, som av en eller annen merkelig grunn var gjort om til en stor bar. Jeg løp rundt der og prøvde å finne en Tuborg til en kunde, mens den 3 år gamle lillebroren min, Hjalmar, løp etter meg og ropte:

- Mille, du måste komma nu! Vi ska eta frukost!

Jeg bestemte meg for å stelle han oppå scenen (ja, det var plutselig en scene der) så han kunne underholde seg selv og gjestene istedet for å mase på meg. Han tok tak i mikrofonen og sang sin egen versjon av "Uncover", som både i drømmen og i virkeligheten høres litt ut som "nåbbadi siii, nåbbadi nååå, vi ara sikriii, kænbi ekspååå".

Mens jeg stod å beundret den talentfulle lillebroren min kjente jeg noen som prikket meg på ryggen. Jeg prøvde å snu meg og se, men kroppen hadde stivnet. Prikkingen fortsatte og jeg ble bare mer og mer irritert.

- Kan du bare si hva du vil, din jævel!? Jeg finner ikke Tuborgen!

Først da løsnet kroppen seg og jeg kunne vri meg rundt for så å stirre rett inn i øynene på Simon, en gutt jeg var sammen med fra jeg var 15 til 17. Han hadde de samme brede skuldrene, de samme store musklene og den samme teite capsen som for fire år siden. Han smilte det samme smilet med de samme blågrønne øynene og spurte på nøyaktig samme måte:

- Yo, hva skjer, bitch?

Stemmebåndet mitt på sin side var i ustand, men det var først da jeg så at han bar den nøyaktig samme t-skjorta som jeg. Vi var pokker meg kollegaer! Han bøyde seg ned bak bardisken og tok opp en Corona. Feil øl, men i drømmen hadde jeg helt glemt kunden som spesifikt ønsket en Tuborg.

- Fett på firmafesten igår as, sa han.

Firmafest? Ja, selvfølgelig. Vi hadde jo hatt firmafest.

- Du, elskling, sa en annen stemme, - Det er to kunder som vil ha en Carlsberg.

Jeg snudde meg og kjente alle organene i mageregionen vri seg om, for der stod han, Marius. Nesten to meter høy, rødt hår og rak holdning. Altså han jeg var sammen med fra jeg var 17 til jeg fylte 20. Han også iført samme arbeidsuniform. Vi var, naturligvis, kolleger hele gjengen.

Jeg ble stående stille og stirre på de to ekskjærestene mine, side om side. De to guttene jeg har brukt/sløst/kastet bort flere år med å tilfredsstille deres praktiske, seksuelle og følelsmessige behov. Det gikk opp for meg at jeg a) har veldig bred smak når det kommer til gutter og b) fortjener bedre.

- NOOO, skrek jeg dramatisk på engelsk og løp.

Men før jeg rakk å komme meg en eneste meter hadde noen tatt tak i armen min og stoppet meg.

- Kor du ska hen?

Herlig. Der stod gardisten fra Stavanger jeg ble en grådig smule betatt av i høst. Aldri har jeg ønsket mer å se han i militæruniformen, for han stod selvfølgelig også der i den svarte arbeidsuniformen.

Jeg snudde meg mot scenen, alt for å ikke møte blikket til noen av kollegaene mine. Der hadde Hjalmar skiftet sang ("hej, sååå siste, ain ta mista mista") og ved siden av han stod en ung mann.

Ikke. Faen. Det kunne virkelig ikke stemme!? Men, jo da, der oppe, med sin egen mikrofon og en falsk koring av lillebrors "Soul Sister", stod ferieflørten min fra partyferien ifjor sommer. DJ Broiler-imitatoren fra Drammen som jeg hadde blitt så hodestups starstrucked fordi jeg trodde han var kjendis.

Hva har jeg gjort for å fortjene dette, tenkte jeg.

- Serr, as, svarte Simon (som selvfølgelig kunne lese tankene mine), - Klina du med de andre igår, ell? Bitch, as.

Stemmebåndet mitt sviktet fortsatt.

- Eg må ha ein øl, utbrøt Gardisten, - Ditta e jo heilt på trynet!

- Vet du hva, Matilde, ta bankkortet mitt og gå til butikken. Kjøp deg noe fint, sa Marius.

Fra scenen kunne jeg høre DJ Broiler skrike "aint that mister, mister on the radio".

Jeg gjorde som alle andre feministiske, barske kvinnfolk før meg har gjort i lignende situasjon: løp. Og som alle andre uavhengige, sterke jenter: jeg fant fram mobilen min. Jeg måtte ringe Tiril! Eller Marie! Eller Janneche! Eller mamma! NOEN måtte gi meg sympati, råd og skrike "kødder du, Matilde!?".

Før jeg kom så langt hadde jeg våknet og konkluderte raskt med følgende:

1) Jeg må ha kaffe
2) Jeg må lære Hjalmar engelsk
3) Jeg må blokkere Simon og Marius fra Facebook
4) Jeg må slutte å like gutter bare fordi de a) er i militæret og b) later som om de er kjendiser
5) Jeg må ha enda mer kaffe
6) Jeg må slutte å drikke øl

TEQUILATÅRER

______________________________________________________________________________________

Jeg innbiller meg at jeg har lov til å gråte på fylla av den grunn at jeg er jente. Det er noe patetisk, men likevel sjarmerende rundt det. Og ikke minst frigjørende! Det er min egenpåfunnet unnskyldning for å - i ny og ne - akseptere det å sippe og sutre over valker og ekskjærester, mens jeg hyperventilerer mellom shots og tørker nesa mi på t-skjorta til en eller annen stakkar som bare lurte på om stolen var ledig.

- JA, FOR FAEN! Bare ta den, du! Jeg blir vel bare sittende her for alltid, jeg! Aleine!

Og stakkaren har liksom ikke stort annet valg enn å spørre om jeg vil ha en klem.

Det er ikke like søtt når gutter gjør det, derimot. Tåredrypp i ølglasset har på en måte ikke den samme patetiske sjarmen over seg. Jeg har sett gutter felle en tåre eller fem i fylla, jeg altså. De fleste har vært kjærestene mine på tidspunktet og de fleste la skylden på meg. Det kan sikkert stemme. Hvitvin gjør meg faktisk slem. Ikke sånn BanneOgSlåTilJegBlirKastetUtAvNattklubben-slem. Jeg for mer et behov for å more meg selv mens jeg sårer andre med å si ting som enten er sant eller ikke. Det er jo som regel ikke det.

I kjærestetilfellene har foreksempel sagt at jeg har vært utro, at jeg ønsker å slå opp eller at jeg har fått meg ny jobb og flyttet til Sibir neste måned. De tok det veldig tungt. Han ene ble til og med så sur at han ikke snakket med meg på fem dager. Beleilig nok var det de samme fem dagene Tante Rød var på besøk. Den dag i dag mistenker jeg et plott.

Venninnen min, Tiril, er like ille. Hun er faktisk det merkeligste berusa individet jeg noensinne har møtt. Drikkekurven hennes går litt sånn som dette:

1) Først ankommer hun vorset edru, med mindre hun åpner vinflasken i bilen på vei til meg

2) I brisen tilstand - rundt det 6. glasset - tar hun selfies av seg selv med alt og alle og sender til alt og alle. Hun ELSKER alle venninnene sine, hun ELSKER kjæresten sin og hun HATER ekskjæresten min

3) På vei mot byen har hun avsluttet vinflaske nummer 2, og begynner å innse en haug av ting: plutselig har hun løsningen på alles problemer og vet hvordan hun kan snu alles liv til det bedre. På dette tidspunktet tror jeg faktisk det hadde gagnet Norge å plassere hun i regjeringen

4) Når vi ankommer utestedet er hun enten a) for full til å komme inn noe sted eller b) for full til å at vi kan la henne stå ute i kulda

5) Vel inne får Tiril en ny venne-radar. Hun skal danne relasjoner og bli bestevenn med alt av dørvakter, bartendere og to tilfeldige jenter på toalettet. Disse skal det også tas selfie med, naturligvis

6) På et eller annet tidspunkt har jeg mistet Tiril (både med og uten vilje). Det eneste tegnet jeg har på at hun fortsatt lever er at en helt fremmed gutt kommer bort til meg, legger armene sine rundt skuldrene mine og stirrer meg inn i øynene mens hans sier "jeg vet hva du har gått gjennom, men husk dette; livet er hva du gjør det til. Dette klarer du, Matilde!" Da har nemlig Tiril fortalt han om livet mitt som alenemor for en to år gammel gutt og hvordan jeg måtte ty til prostitusjon for å forsørge meg selv. Som en trofast venninne kan jeg ikke drite ut Tiril og fortelle ham at hun løy - så jeg takker for empatien og lar han spandere noe

7) Når lysene på utestedet slås på er Tiril no-where-to-be-found, men vi vet likevel at hun har gjort følgende: grått, ringt kjæresten sin og konfrontert sitt eget indre med noe ekstremt essensielt som hun glemmer dagen etter

Likevel ser vi i jentegjengen på hverandre som festlig underholdning når alt går over stokk og stein med følelser og løgn på fest.

Ikke at det er spesielt tiltrekkende med hun jenta i hjørnesofaen på nattklubben med maskaraflekker over hele ansiktet og mobiltelefonen parat i TILFELLE gutten som dumpet henne tilfeldigvis ringer og angrer seg. Noe han ikke gjør.

Og mens hun sitter der og snufser utbryter hun ut av det blå setninger som "FUCK DEN JÆVELEN" eller "JEG ELSKER HAN" eller "HAR JEG LAGT PÅ MEG". Venninnene trasker frem og tilbake mellom bardisken og gråtehysteriet og sier ting som "du fortjener sååå mye bedre" eller "nei, herregud, det er nok bare jeansen som har krympet i vask".

Venninner er flinke.

BH: BECAUSE HOPEFULLY

_________________________________________________________________________________________

Rekk opp en hånd alle som er enige om at følelsen som slår både forelskelsens endorfiner og den første biten av bacon en søndagsmorgen; er å ta av seg BHen klokka åtte på kvelden. Ja, du sitter sikkert på t-banen eller ligger under dyna med typen, men mentalt rekker du garantert opp hånden. Og mentalt strekker jeg meg ut og gir deg en high five.

I en alder av 13 stappet jeg alt som fantes av sokker og ekstrainnlegg oppi toppen for å få noe som kunne minne om en kløft før jeg gikk til skolen. Idag, 21 år gammel og stappefri, ser jeg på de små puppene mine som en velsignelse. Å ha små pupper gjør nemlig at jeg faktisk kan la vær å påføre kroppen min stramme stropper. Jeg kan gå gatelangs med en litt stor genser og BH-fri.

Men jeg skal verken informere dere om puppene mine eller gi noen "alle skal være stolte av brystene sine"-prat som hvilken som helst feminist. Neida, pupper er som de er. Problemet mitt er ikke bryster. Ikke en gang brystvorter. Det som gnager (både psykisk og fysisk) er BHen. Og trusa egentlig. Undertøy generelt!

Jeg skulle utføre den enkle oppgaven å kle på meg. Det var en sånn dag hvor jeg følte for å være komfortabel. Men undertøysskuffen min ga meg et sjokk! Hvorfor har jeg ikke annet enn knøttsmå truser i millioner forskjellige sensuelle farger som er så trange at de på hvilket som helst tidspunkt iløpet av dagen kan komme til fare for å forsvinne inn i en av grottene sørover!? Eller som lillesøsteren min uttalte da hun kom inn på badet mens jeg kun stod iført en g-streng: "ÆSJ, Matilde, trusa di går INN I ROMPA DI!"

Dette løp hun også rundt for å fortelle alle andre om. 5-åringer altså.

Uansett. Tankene vandret jo til hvorfor skuffen min ser ut som garderoben til en classy pornofilm. Det er jo dette med velvære. At man føler seg fin helt fra innerste lag til det ytterste. Men velvære hjelper meg pent lite når trusa glir innover og BHen gir meg gnagsår.

Men jeg har jo svaret, jeg. Det kan faktisk hende at noen skal se dette undertøyet, og man vil nødig bli liggende under Hugh Grant iført bestemortrusene til Bridget Jones.

Å. Herre. Gud. Trasker jeg virkelig rundt med en tanntråd i rompa bare fordi noen muligens skal de den? Hva er sannsynligheten for det?

Hvis gutter skulle gått rundt og konstant være like forberedt på et knull som vi jenter gjør med valget av undetøy, hadde de trasket nedover Karl Johan med to billetter til en spaweekend i Praha gjemt mellom testiklene. Og de gjør de ikke. Tro meg, jeg har sjekket den fronten flere ganger. Så årets shoutout: komfortabelt undertøy og bestemortruser!!!

TWISTERSEX OG ANALANSIKT

___________________________________________________________________________________________

En høylytt kvinne sa på en autidion for mange, mange år siden at hun kunne spre beina i alle mulige retninger - uansett hvor ansiktet måtte ende opp. Castingansvarlig på settet ansatte kvinnen av ren nysgjerrighet og responsen fra gutta var enorm. OM de elsket dette slangemennesket som lot elektrikeren/rørleggeren/advokaten i pornofilmen snu, vri og vende på henne akkurat som det passet han! I samme stund var også mannlig dominans et hett faktum, så itilegg til å justeres som en plastalinaklump skulle hun også holde helt kjeft og gjøre som hun ble fortalt. Og visst faen om hun tok på seg et smil den dagen altså! Nytelsen i ansiktet hennes kan bare sammenlignes med Leonardo DiCaprios pengegriske glis i "Wolf of Wallstreet".

Så takk til deg, din dumme, dumme pornostjerne, som satte standarden for hvordan en one-night-stands forventninger kontinuerlig knuses når jeg må si "au, shit, stopp, hva faen?" mens han prøver å bøye beina mine i 360 graders twistervinkler.

Det er ikke mer enn en halv generasjon som skiller mengden forventninger gutta har i senga. Ungdommen i begynnelsen av 1990-årene i England oppdaget at de beste kildene til snusk fantes blant dramaserier på BBC2 og de sene "ungdomsprogrammene" på Channel 4. Det fantes sikkert noe tilsvarende i Norge, og den tidens unge introduserte sitt seksualliv med ekte kvinner, lidenskap og mykporno.

Så har du generasjonen min, som introduserte sitt seksualliv med google. Her fant de doggystyle med gagballs, bdsm i uendelige farger, trekanter alle gledelig er med på og leopardmønstrede stringtruser. "Ekte" jenter med silikon og restylane som må bli igjen etter skolen fordi de har glemt leksene, bare for å oppdage at de slipper unna anmerkning om de gir læreren en blowjob.

Og derfor, tror jeg, at mange jevnaldrende gutter har skyhøye forventninger til hva sex går ut på. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet "du har prøvd analsex, eller?"

Ikke "har du prøvd analsex?", men "du har gjort det, ikke sant?" som om jeg ser ut som en har analsex. Gjør jeg det? Ser jeg ut som en rumpeelsker? Har jeg et typisk analsexansikt?

Det nytter jo ikke å nekte heller, for han kan "merke på deg at du er typen til å like det". Jeg er liksom analsextypen med analsexansiktet. Foreldrene mine må være stolte(?).

Det beste er faktisk når alle kroppsdeler er vel plassert under dyna og han er igang med å sjekke hvor landet ligger. Da er det ikke snakk om et lite dask på rumpa eller et litt hardhendt jukk. Neida, her snakker vi reversed cowboy med spørsmålene "har du noen sexleker" og "tror du venninnen din vil bli med". Så skal han ha høyre beinet mitt bak nakken og venstre rakt til høyre i 90 graders vinkel, mens armene skal over hodet og kroppen vris som en karusell.

Så kommer det - og gutta, dette skal dere ta med dere videre - noe som gjør at vi jenter knekker sammen av latter når vi deler sexhistorier på vors; dirtytalken din.

Seriøst, bare stønn vagt, si noe hyggelig om formene mine og hold for Guds skyld kjeft.

- Ah yeah, baby, er det digg?

- Mhm, du liker å få den hardt, gjør du ikke?

- Åh, du er en skitten pike, du

Les de tre linjene igjen, og se for deg at du ligger i kjellerleiligheten til foreldrene til en 21-åring fra Torshov med kvisete hake, Vin Disel-plakat på veggen og Volcom-jakke på gulvet.

Har du ikke utdannelse fra teaterskolen, så er du hjertelig velkommen til å tvile på dine egne skuespillerprestasjoner.

Den mest minneverdige kommentaren jeg noensinne har fått var under en kreativ stilling og fyren utbrøt plutselig "oj, du har egentlig veldig slitte tupper". Jeg burde blitt fornærmet, men det ble jeg ikke. Han hadde sansen for detalj og kommentaren var bedre enn "skitten pike"-replikkene. Dessuten hadde jeg bleket håret samme sommer så tuppene var faktisk ganske slitte.

TANTA OG ELEKTRIKEREN

__________________________________________________________________________________________

Bik Bok-butikken i Karl Johan er det perfekte stedet å støtte på mennesker du egentlig aldri er i humør til å smalltalke med. Som for eksempel ungdomsskolelæreren din, venstrebekken på håndballaget fra 8.-klasse eller, i mitt tilfelle, en gammel venninne som du silte omhyggelig ut av livet ditt for mange år siden.

- Maaatilde!

Skrek hun gjennom hele butikken. Og alles øyne rettet seg mot den usminkede skapningen i sorte tights og møkkete hettegenser. Altså meg, fyllesyk.

- Aaah, Celin... a? E? Celine?

- Andrea.

- Ja, selvfølgelig, jeg trodde du var en annen.

Også slo jeg an en spøk om hvordan jeg alltid glemmer navn, med en usann anekdote om den gangen jeg til og med glemte navnet på min egen far.

- Hva har du gjort i det siste?

Spørsmålet jeg hater mer enn inngangspenger på Lavvo. For hva har jeg egentlig gjort i det siste? Etter å ha fått sparken fra en kafé på grunn av seksuelle lyster og så tatt den geniale avgjørelsen om å droppe studier dette halvåret på grunn av manglende leselyster, har jeg ikke gjort annet enn å lese en Caitlin Moran-bok, lært meg trikketidene fra Gamlebyen utenatt og servert øl til drankerne på en brun pub i sentrum.

- Nei, du vet. Jobbet da. Hva med deg?

Etter å ha lagt ut om studier, sydenturer og shottekvelder, slapp hun den ultimate skrytebomben. Jeg hadde ikke en gang lagt merke til han, men fire meter bak henne stod en kjekk, bredskuldret kar med skinnjakke. De hadde vært sammen i to år og, for å quote henne, var de hverandres bedre halvdel.

Jeg vet ikke om det skyldtes det fortryllende utseende hans, det fallende utseende mitt eller bare det at Andrea stod der med seks Bik Bok-poser og jeg så vidt hadde skrapt sammen penger til en hullefri strømpebukse; men jeg bet nesten av meg leppa i forsøk på å holde igjen sjalusien fra å upassende eksplodere ut av munnen. Jeg gratulerte henne med forholdet (som jeg i all hemmelighet håper på at tar slutt slik at singelmarkedet kan få John Stamos-kopien hennes tilbake) og fortet meg ut av butikken.

Alle som noensinne har vært misunnelig har hørt den gyldne regelen om at man skal bruke sjalusien som en drivkraft til å oppnå det en ønsker. Disse "alle" er ikke jenter. Og ihvertfall ikke meg. Jeg unfollowet Andrea på Instagram sekundet jeg kom hjem. Om hun skal ha en omtenksom og hyggelig kjæreste, så skal hun ihvertfall ikke ha 456 følgere.

Husker dere han kjæresten jeg hadde med brede skuldre og klare blå øyne som prater ut om følelsene sine og elsker spooning som ikke fører til sex? Ikke jeg heller. Nå har jeg tilbragt to døgn i ingenmannsland med familien i en nedsnødd hytte. Jeg er kald, syk og nyforelskede tante Marie har ikke holdt munn et eneste sekund om den kjekke elektrikeren fra Skedsmo. I skrivende stund er jeg mer desperat enn en 40 år gammel skilt husmor med medlemskap på match.com.

Det irriterer meg grenseløst av to grunner:

1) Jeg har overhodet ikke lyst på kjæreste
2) Tante Marie mener jeg "skylder henne" å høre på nyforelskelsespraten, så jeg slipper ikke unna

Sjalusi er uansett en stygg ting. Det er ikke det at jeg vil ha kjæresten din fordi han er kjekk. Det er faktisk det at jeg SKAL ha kjæresten din fordi han er DIN. Ihvertfall i de øyeblikkene det tikker inn en melding fra han eller du gjenforteller alt han gjorde på Valentinsdagen. Når han derimot skjeller deg ut på fylla eller sender sextmeldinger til en annen jente, så puster jeg lettet ut over at jeg slipper dramaet.

Med sistnevnte tanker tror jeg jaggu sjalusien forsvant. Nå kan jeg både unne tante Marie en elektriker og være forkjølet på egenhånd. Dessuten er influensasympati noe mamma deler ut gratis.

DUMPDAY

__________________________________________________________________________________________

- Jeg er ikke helt ferdig med å leve livet mitt som fri ennå. Ikke at du holder meg i fengsel, altså! Men jeg kan liksom ikke binde meg til noen nå, hvis du skjønner hva jeg mener?

Han skjønte ikke hva jeg mente. Og det er greit, for jeg kunne heller ikke skjønne hva jeg skulle fram til på tidspunktet. Alt jeg visste var at under flørteprossessen irriterte ånden hans meg litt for mye. Å hinte om tyggis og tannpuss ble bare slitsomt. Jeg ville ut - og det litt raskt.

Jeg hater å dumpe gutter. Det er nok derfor jeg aldri gjør det. Istedet har jeg en tendens til å sakte, men sikkert, friendzone dem uten at de egentlig legger merke til det. BAM og du er plutselig kompisen min. Jeg har egentlig aldri gjort det slutt med noen. Hvis jeg på død og liv ønsker en elsker ut av livet mitt pleier jeg som regel å ty til ekstrem hinting, massive "feiltakelser" eller annet som får han til å skjønne at det overhodet ikke gagner han å satse på meg.

En gang sa jeg til og med at en av favoritthobbyene mine var å sparke romfolk utenfor Narvesen, bare så han skulle tenke at jeg var en forferdelig person og så dumpe meg. Han bare lo. Jeg tviler på at han er helt oppegående. Eller det vet jeg at han ikke er, for han slettet Facebooken sin for seks måneder siden. Sært.

Uansett, dere. Igår møtte jeg en venninne jeg ikke har sett på kjempe lenge. Hun hadde akkurat blitt dumpet av en hun virkelig likte. Over Facebook. Jeg leste hele samtalen til og med. Au. Selv har jeg blitt dumpet på tekstmelding en gang, og selv om denne dumpemetoden anses som barnslig og pinglete, så er jeg personlig en stor favoritt av å stikke hodet under dyna og gjemme meg.

På meldingen stod det at jeg var en fantastisk person og fortjente bedre enn han.

Fordelen med å få dette på melding er at jeg slipper å se han inn øynene for så å oppdage at han egentlig ljuger: jeg er jo ikke for fantastisk for han - sannheten er at han rett og slett ikke liker personligheten min/utseendet mitt/den ene kvisa jeg har på haka. Hva får man uansett ut av å sitte ansikt til ansikt med en person som rett ut forteller deg at han overhodet ikke vil ha deg på noen som helst måte? Ellers takk, jeg står over kritikken og sparer meg selv for torturen. Jeg foretrekker å screenshote meldingen for så å sende den til alle venninnene mine som bekrefter at ja, jeg er for god for han. Dessuten kan jeg ha det som bakgrunnsbilde.

Den verste måten å bli dumpet på er den hvor du egentlig ikke blir dumpet. Kontakten bare siles ut i forferdelig slow motion og et x antall timer blir brukt på å spekulere rundt hvorfor han svarer så sjeldent. Jeg konkluderer oftest med at han har fått en infeksjon i tomlene som gjør at han ikke kan tekste. Denne infeksjon fører etterhvert til hukommelsestap og vrangsyn. Og noen ganger diaré.

Å dumpe noen burde egentlig ikke være så vanskelig som man skal ha det til. Bare se hvor mange klisjeer samfunnet har gitt oss for kun det ene scenarioet!

"Det er ikke deg, det er meg" er en soleklar vinner. Og en soleklar løgn. Selvfølgelig er det DEG. Det er jo ikke JEG som plutselig la på meg 10 kg, synger falskt i dusjen og glemmer at det finnes andre sexstillinger enn misjonær.

Men hei, ha en fin valentinsdag da dere.

VODKAKRITERIER

______________________________________________________________________________________________

De fleste du spør vil påstå at det verste med å være følelsesmessig involvert i noen er at det er en stor risk for at du har blitt eller kommer til å bli såret. At personen du ga hjertet ditt til en dag vil tråkke over det, kalle deg en "hore" og blokkere deg på Instagram. Så er det en fase med sjokoladeis, høye telefonregninger til jentene og kvelder man ikke skjønner om lakenet er vått på grunn av tårer eller vodka. Til slutt sverger du på alle mulige døde mennesker og guder at du aldri, aldri skal la en gutt røre hjertet ditt igjen.

Feeeil.

Det er langt fra det verste. Når isen er spist opp, telefonregningene betalt og det våte på lakenet er verken vodka eller tårer (ikke les mellom linjene på det siste, pappa), så har man nådd en enda verre fase. Jeg kaller det kriteriefasen, og hvis psylologilæreren din en dag nevner dette som en psylologiteori burde navnet mitt stå som referanse.

Sist helg latet til å være like innholdsrik som alle andre helger. To flasker vin til vors, en raskt spurt for å rekke trikken til byen og så roomien min som på et eller annet tidspunkt slår til noen. Vi gledet oss like mye til den forutsigbare fredagskvelden som vi gledet oss til klamydiatester. Det tok oss derfor ikke mye tenketid når vi fikk en annen forespørsel:

- Vil dere være med på noe annet enn bare en bytur i Oslo?

- Ja!

- Vi skal ut i Lillestrøm!

- Ah...

Vi takket ja, for change is good, sa Obama. Dere som følger med på nyhetene kan vel svare på om denne bruken av referanse stemte.

Uansett! Sotede øyne, avslørende topper og boots; Lillestrøm here we go.

Utestedet "Klimt" i Lillestrøm er som en liten bule for seg selv hvor alle kjenner alle, alle har ligget med alle og alle spanderer drinker på alle. Å spotte ikke-Lillestrømmere er derfor en enkel oppgave; vi sitter ved et bord, gjerne med andre ikke-Lillestrømmere og introduserer oss med "neinei, jeg er absolutt IKKE fra Lillestrøm". Vi kjenner ingen, har ligget med ingen og betaler drinker for ingen.

Tilbake til kriteriefasen. Når du har vært i to-tre betydningsfulle relasjoner med to-tre betydningsfulle gutter, har ubevisstheten en tendens til å sammenligne alt, både på godt og vondt. Det later nemlig til at det ikke bare er eksens gode egenskaper jeg gjerne vil ha i en kommende kjæreste/flørt/one-night-stand, men jeg ønsker også å se til at hans dårlige egenskaper uteblir. Og ikke nok med det! "Rainman"-hjernen vil også kalkulere inn alt på lista over "Drømmegutten" jeg skrev i 8. klasse! Algebra og likninger har aldri virket lettere.

Jeg stod rett ved baren da en gutt i lyse jeans smilte til meg. Jeg ga han mitt "spansk servitør på leting etter en sugardaddy"-blikk og så var praten igang. Og desverre, var også underbevisstheten det også.

- Hei, jeg heter Pål.

Pål? Pål? Hvem under 30 heter Pål? Jeg liker ikke Pål.

- Jeg heter Matilde. Hvor er du fra?

- Bærum.

Bærum? Pappagutt, sikkert. Ingen av kjærestene mine har noensinne vært pappagutt. Også har han på seg Uggs. Ingen av eksene mine bruker Uggs. Men han har fint hår. Finere enn han siste eksen min. Han hadde jo rødt. Men han er ikke høyere. Og jeg liker dem høye. Han har brede skuldre da. Det er jo er pluss. Men den stripete genser - han første eksen min gikk i en sånn, og den var grusom.

Et eller annet sted mellom kresne kriterier og fem tyrkershots skrek jeg:

- HVORFOR HAR DU IKKE PÅ DEG CONVERSE!?

Jeg så ikke mer til han resten av kvelden for å si det sånn.

Advarsel: brunetten fra Oslo får hysteriske anfall mens hun sammenligner deg med alle eksene sine. Ikke spander en drink på henne.

Kvelden fikk derimot en opptur da en gutt med Levis-skjorte satte seg ned med en Gin and Tonic; favorittdrinken min som alle jentene hevder at smaker barsk. Han var et helt hodet høyere enn meg, hadde brunt hår og brukte Converse. Praten gikk så lett at "spansk servitør på leting etter sugardaddy"-blikket mitt ikke en gang var nødvendig. Var fredagskveldens kriterieeksplosjon over?

- Vil du bli med meg hjem?

Jeg nølte. Hva om sengetøyet hans ikke er like behagelig som den siste eksens? Eller hva om han ikke lagde like god latte på morningen som den første eksen? Eller hva om han, Gud forby... Nei, han kunne ikke... Men hva om..?

- Tar du av deg sokkene når du skal ligge med noen?

- Neh, friksjon vet du.

Jeg forlot Klimt den natten alene, hvis man ikke regner med den fulle venninnen min, men med et par erfaringer rikere. Jeg kan overse alle feil, så lenge en forkjærlighet for Gin and Tonic er på bordet. Med mindre du ikke tar av deg sokkene i senga, for så å skylde på fysikk.

SOPHIE'S EXBOYFRIEND

_________________________________________________________________________________________________

Advarsel! En jente i begynnelsen av 20-årene sitter på en benk i regnet utenfor Nathionalteateret. Hun har på seg svarte jeans, en mørkeblå genser og grå boots. Skinnjakka hun har tyvlånt av romkameraten sin er gjennomvåt og håret som samme morgen var nyvasket er... Ja, jeg bruker bare ordet forjævlig. Alle jenter vet hvilken demon håret møter når regnet plasker. Uansett! Ser dere henne, så ikke en gang tenk på å spørre den stakkarslige sjelen om hvorfor hun sitter der og hyperventilerer. Hun har akkurat måttet face den mest ultimate utfordringen i hele sitt liv; hun har nemlig spottet ekskjæresten for første gang siden bruddet!(!!!!!!!)

Oslo er langt fra verdens største by, men jeg har likevel mestret å ikke støte borti han på hele 4 måneder. Illusjonen min om at han flyttet til Nepal for å spille fotball med de innfødte og lese Nesbø-bøker har holdt meg i live. Jeg jobber like ved skolen hans og jeg tar samme tog som han når jeg skal ut til diverse venninner, men likevel har universet valgt å skåne meg for dette helvetessynet i lang tid. Helt til idag.

Jeg ante virkelig fred og ingen fare, dere, når jeg stod på plattform 3 og 4 på Nathionalteateret og ventet på toget til venninnen min. Jeg bare stod der og tenkte på alt og ingenting mens John Mayer sang om gamle elskere i øreproppene (siste gang jeg tør å høre på Heartbreak Warfare forresten). Jeg løftet blikket et sekund fra Candy Crush og tidenes monsterbølge av negative følelser kastet seg over meg. En 1.90 høy kar med rødt hår, grå hette og den sorte jakka (som jeg forresten mener å ha kjøpt til han, makan!) kom gående rett forbi meg.

Jeg hadde to valg; enten å gå bort til han, si hei og ha en voksen, rasjonell samtale med gutten som aldri tok av seg sokkene i senga. Eller jeg kunne løpe bort til Clas Ohlson, investere i en form for slegge og slå løs på han slik jeg har fantasert om i mange måneder.

Jeg ble tvunget til å veie valgmulighetene. En rask pros-and-cons-liste på notatene på iPhonen løser alt!

Hvis jeg velger nummer 1, å snakke med han, kan jeg få vist meg fra min bedre side. Jeg kan skryte på meg alt det kule jeg har opplevd siden bruddet, kaste rundt på det nyfargede håret mitt og le som om han aldri streifer tankene mine. Aldri. Risken er derimot at jeg er en skjelver. Om jeg i det hele tatt forestiller meg konfrontasjoner har underleppene mine en tendens til å dirre så kraftig at jeg aldri får frem stort annet enn "øøøhm". Dette skjer som oftes på jobbintervju, når jeg blir tatt i løgn eller lørdag kl 02 på T.G.I Fridays når en Taylor Lautner-look a like spør om jeg er hun jenta som spøy utenfor Lotus Strippebar i sommer.

Hvis jeg går for valg nummer 2, med balltreet, kan jeg få utløp for 4 måneder oppbygd hat. Hver minste lille bit av kroppen min som noen sinne har i all frustrasjon ønsket han død, kan få sin rettferd. Nedturen med dette er selvsagt alle vitnene og det at det av en absurd grunn ikke er lov til å denge løs på ekskjæresten sin med et balltre. Ja, jeg vet, vi trenger ny regjering.

Som dere sikkert skjønner ble dette et umulig valg å ta. Jeg fikk mengder med medfølelse for hver eneste side av "Sophie's Choice". Så jeg tok en siste utvei; løp (high five for at jeg droppet hæler idag) ut av hele Nathionalteateret og satte meg på en benk i regnet.

Jeg tror jeg forresten så feil. Han er fortsatt i Nepal. Ikveld står vin på menyen.

Lat som om du hadde reagert annderledes.

HIPP HIPP HURRA

__________________________________________________________________________________________

GRATULERER MED 21-ÅRSDAGEN TIL MEG!

Til tross for at jeg ikke helt kjøper det, så er det faktisk bursdagen min idag. Mamma påstår at jeg fyller 21, men jeg tror hun ljuger. For hadde jeg vært 21 år ville jeg vel ha kommet lenger i livet. Jeg skulle hatt studiekompetanse og kunnskap om CO2-utslipp og EU. Jeg skulle hatt stabil økonomi og like stabile venner. Jeg skulle latt vær å snike på trikken og hatt en viss formening om hvem som styrer landet vårt. Jeg skulle visst hvor mye alkohol jeg tåler og at Gin and Tonic ikke er en optimal bestevenn.

Nei, mamma ljuger nok. Men det spiller i grunn ingen rolle. Kake og gaver får jeg uansett. Plis, ikke flere kokebøker og ullsokker.

Gratulerer med dagen til meg!

HEJDÅ SÖTA BROR

_________________________________________________________________________________________

"Hej! Tjena! Läget? Hur mår du? Snyggt! Jättebra! Hejdå!"

Nå har jeg vært på en 4-ukers lang sabbattur i Stockholm. Kjedsomheten har tatt overhånd (les: forrige innleggs desperate forskning på sosialt samvær) og nå vender jeg endelig snuten hjem mot sofakroken i Mosseveien, snømalte Karl Johan og bilkaraoke i Golfen til Marie. Etterlengtet!

Det er ikke tvil om hvor savnet har herjet som verst:

- Gin and Tonic for bare 60 kroner på St. Halvard's
- Norske gutter som bruker YouTube-filmer som sjekketriks
- 19-trikken fra Gamlebyen som alltid er der nøyaktig når du trenger den
- Venninnene mine som er alt for gamle til å ikke kunne kontrollere alkoholinntaket sitt
- Samboeren min som låser meg ute midt på natta fordi hun har sovnet etter for mye vin
- Mamma som irriterer seg over at jeg kommer hjem minst 4 ganger i uka, til tross for at jeg flyttet hjemmefra for et år siden

Et liten avskjedsinnlegg skal söta bror få:

Jeg har jo kost meg. Her har de januarsalg på Top Shop og billig smågodt. Smilende Stockholmare og idylliske Gamla stan. Mest av alt har jeg hygget meg med (nesten for mye) familietid. Med unntak av øyeblikkene pappa står og puster meg i nakken mens han utbryter "NEINEINEI" når jeg slår feil på pianotangentene. Jeg er ikke musiker altså, men pappa er. Og det er heller ikke tilfeldig (mistenker jeg) at mannen valgte å få hele 6 barn. Han har store planer om å gjøre oss til den nye Jackson 5. Eller Vevle 6, som vi ender opp med å kalle oss.

Følg med på Spotify, folkens. 8-åringen har lært seg "Pippi Langstrømpe" på piano og 4-åringen danser noe jeg velger å kalle freestyle naken i stua mens undertegnede spiller "Soul Sister" på gitar. Så her skjer det ting. 1-åring har fått med seg at det kommer lyd ut av instrumenter om du bare slår hardt nok, men det er fortsatt uvisst hva hans hemmelig talent er.

Å sitte på SJ-toget fra Stockholm til Oslo i seks timer er derimot en trist avslutning på en fin ferie/pausefrahveragen/fluktfravirkeligheten. Det er verken på grunn av kjedsomheten, ristingen eller den innestengte luften. Det er på grunn av den 30 år gamle svensken med six pence og tettsittende cordfløyelbukser som drikker fanta exotic som en gal i setet foran meg.

Da vi ble stående i Karlstad å vente i 20 minutter tok jeg muligheten til meg og løp ut for en aldri så liten røyk. Ikke at jeg røyker til vanlig, men når Pressbyråen (Sveriges svar på Narvesen) selger en 20-pakking til 33 kroner hører jeg lungene skrike "yolo" og fantasien ønsker å leke "hvor mange Breakfast at Tiffany's-positurer kan du få til på en dag".

Så jeg tok en røyk da.

Når jeg kom inn (hoster og harker som en amatør, selvsagt), tar jeg også med meg en ikke så veldig flatterende nikotinlukt, noe som fanta-fanatikeren i sete foran får med seg. Jeg tror derimot ikke han får med seg at jeg sitter mindre enn 30 centimeter unna han; alt for høyt sier han til den blonde kvinnelige reisepartneren sin:

- Fan, den jävla röken altså! Helvette va hon luktar!

Blondinen hysjer på han, men fanta-fanatikeren fortsetter:

- Jag ska fan inte holde klaffen. Jag forväntar at kunne resa utan en lukt!

Før jeg fortsetter innlegget og framstiller meg selv som en bråkmaker, så prøv å relatere dere til situasjonen min: jeg sitter premenstruell, trøtt og rastløs på en 6-timers togtur en lørdagskveld med verken sukker, alkohol eller venner. Bare en flaske vann og to skiver røkelaks pappa lagde.

Selvsagt tippet jeg over kanten. Hvem tror han at han er? Bare fordi han har six pence og cordfløyel kan han si hva han vil om hvem han vil? Nordmannen i meg så janteloven på lang vei.

- Eehh, snakker du om meg?

Han snudde seg, lettere overrasket.

- Självklart, mannet han seg opp og sa.

- Okei, men hvis denne jævla lukten plager deg så forbanna mye; så feel free to leave! Jeg røyker når jeg vil, hvor jeg vil og så mye jeg vil, med mindre jeg ser et skilt som sier noe annet!

Hva han svarte fikk jeg ikke med meg. Jeg tok på meg headsetet og begravde blikket i Downton Abbey-episoden på laptopen. Aldri om hipsterjævelen skulle få se tårene som presset på eller underleppen min som alltid får spasmer når jeg konfronterer folk.

That's it. Jeg kan ikke vente med å komme tilbake til nordmenn. Første besøk blir opp til mamma på østkanten. Jeg trenger omsorg, sympati og kneipbrød med brunost.

Les mer i arkivet » Mars 2016 » November 2015 » Juni 2015
hits